Spor og Sol er kvalm, og påkjørt rådyr

Tidlig torsdag ettermiddag la jeg to spor. Nå har jeg endelig begynt å skjønne hvordan den nyinnkjøte GPSen virker, og den brukte jeg da sporene ble lagt. Det var kjempeartig, Sol sitt spor ble 820 meter langt og Fie sitt spor endte på 870 meter. Det var bra lengder for begge to. Spesielt morsomt var det å se hvordan vi gikk i sporet dagen etter. Fie holdt sporet hele tiden, der var det ikke noe avvik på GPSen i hele tatt.

For Sol sin del lå vi litt på siden deler av sporet, noe jeg tror skyldes vinden. Det var lange strekker av sporet jeg vet vi var helt riktig, og GPSen viste at vi lå bittelitt på siden. Jeg var glad jeg hadde denne elektroniske duppeditten da Sol nærmet seg sporslutt, jeg ble usikker på hvor sporet gikk, og måtte sjekke hvordan vi lå an. Sol var på sporet hun, så det jeg alltid sier til kursdeltakere om å stole på hunden - jeg må ikke glemme det jeg heller. Sol visste hvor sporet var. Konklusjonen min er at GPSen er et suverent hjelpemiddel - men det skader ikke å ha holdepunkter hele veien i terrenget, da er det en dobbeltsjekk.

Da begge sporene var gått, virket Sol mye mer sliten enn hun pleier. Hun gikk og la seg i senga si og der lå hun i ett par timer. Plutselig begynte hun å spy, og det varte resten av dagen og litt utpå natta, stakkar. Hun var skikkelig uvel - jeg lurte på hva hun hadde fått i seg. Etter jeg hadde tenkt meg om en liten stund kom jeg på at jeg på morgenen hadde vært ute og hentet et påkjørt rådyr. Jeg tar alltid med meg dyret hjem for å sjekke om det er noe hundemat og skjære av klauvene. Mens jeg driver med dyret på bakken er jo både Sol og Fie absolutt med og sjekker det jeg driver med, vomma hadde gått på dyret så jeg lurer på om ikke Sol kan ha fått i seg noen tarmbakterier. Uansett, det var to fine lår med mye hundemat på, så nå skal de kose seg i noen dager. Ytrefiletene skjærte jeg ut, så da er lørdagsmiddagen for oss på to reddet.... disse var uten noe guffe på, så de er fullt spiselige for oss.