Ettersøk

Idag var Sol og jeg ute på ettersøk etter påkjørt rådyr. I disse dager er det ikke noe særlig at geitene blir påkjørt. Enten har de nettopp kalvet eller så skal de kalve en av de nærmeste dagene.

Det var rett nedi veien for oss, en av kollegaene mine i Viltnemnda ringte og lurte på om jeg hadde tid til å ta over. Han var på jobb, og hadde dratt ut for å avlive geita, men idet han bandt bikkja for å skyte geita spratt hun opp og sprintet over veien og inn i skogen. Det ene forbeinet hang og slang - tydelig hun var skadet.

Sol og jeg overtok stafettpinnen. Sol sporet greit fra liggeplassen ved veien og inn i skogen på den andre siden. Sporet tok en sving og opp en bratt skrent som startet med en fjellrabb jeg måtte krabbe opp til første platå - der lå selvfølgelig geita, men det hjalp ingen ting Sol hadde gått til topps og oppdaget fort at der var ikke spor - men derimot ved siden av meg sånn omtrent 2 meter der lå geita - og jeg sto på alle fire med kombien på ryggen. Geita spratt opp med Sol oppå seg, og hun forsvant lynraskt ned av fjellrabben gjennom en hage og over veien. Sol hadde vel verdens lengste ansikt akkurat da tror jeg.

Vi fortsatte over veien før vi tok en lengre pause i håp om at geita skulle legge seg ned igjen. Jeg vet jo at er det kun beinet som er skadet har jeg ikke en sjans til å ta henne igjen. Det var viktig å finne utav om det var mer skader enn beinet. De klarer seg bra på 3 bein selv om det ser stygt ut - og vi må tenke på kalvene også i disse dager. De ligger nyfødte rundt omkring, geita er bare innom 2-3 ganger i døgnet for å mate dem. Resten av tiden ligger de og trykker - helt i ro til de omtrent blir tråkket på. Jeg håpet jo at geita bare hadde beinskade, og sjansene var store for det utfra hva jeg visste fra vi gikk ut og hva jeg så da hun skvatt avgårde. Vi fortsatte å spore og det gikk ut og inn i hager bortover, tydelig et hagedyr dette her, da er også mulighetene for at det klarer seg større.

Vi måtte opp ytterligere en skrent og gjett hvem som lå på toppen? Joda det var geita det, og Sol var nå ca. 1/2 meter unna da hun skvatt ut i lynraskt tempo. Da fulgte jeg sporet til veien før jeg "friskmeldte" henne. Hun hadde i hvert fall ingen alvorlige indre skader.

Nå er kalvingen i full gang, og alle som trener jakt ute i skogen og på myrer bør tenke seg vel og lenge om før hundene blir brukt. Bakkerugende fugler ligger på reir, det finnes endel vadere i myrområder, skogsfugl ruger på bakken, det samme med noen andefugler. Til slutt er det rådyrkalvene som kan ligge alene utpå myra eller bak en stubbe, inne i et lite kratt - flott å sende hund til, men, men det er et stort MEN, ikke gjør det.Har bikkja vært innom kalven og snust uten å gjøre noe mer har skaden skjedd, høyst sannsynlig vil mora avvise kalven og den vil sulte langsomt i hjel. Dessuten, jakttrening nå og reelt viltstell med jakt som hensikt kræsjer totalt. Enhver ansvarlig jeger vet det! Alle andre burde sette seg litt inn i hva det betyr med jakttrening av retrievere nå.

Henstillingen min til alle er: gjør noe annet nå i en periode på 6-8 uker så viltet og fuglene kan ha en mulighet til å vokse opp. Det er noen triks man kan gjøre for å kunne trene litt ute, men det kan jeg komme tilbake til dersom det er interesse for det.

Tilbake til dagens ettersøk, jeg er glad jeg kunne friskmelde geita. Har hun født alt har kalvene mammaen sin i live og hun klarer fint å ta seg av dem. Da slipper jeg å dra ut å avlive bittesmå kalver som roper etter mammaen sin. Har hun ikke født kommer kalvene en av de nærmeste dagene og kalvene vil ha en mulighet til å leve opp.

Endelig er vanntreningen igang igjen

Jeg er utrolig heldig som har mange småvann i nærheten. Jeg kan gå tur å legge turen innom 4 forskjellige vann med forskjellige utfordringer i hvert vann. Turen tar da noe sånt som 2 1/2 time...

Idag tok jeg med 4 dummier og gikk innom 3 av vannene. Og, Sol er over primadonnanykkene fra i fjor!!! Det virker som om alt er enklere nå, heldigvis. Jeg forsøkte å kaste dummy over en litt bred vik, men den landet 1 meter fra vannkanten hver gang. Jeg sendte Sol og hun svømte rett over, gikk opp på land og derfra dirigerte jeg henne i riktig retning og uti vannet igjen. Jøss og jøss, jeg ble helt imponert over den lille gulingen min. i 70 % av tilfellene fikk jeg også dummien i hånd uten risting først, hun satte seg pent ned og avleverte før risting. Det ble bare bedre og bedre for hver dummy - jeg passet på å ikke overdrive på hver plass, kun 1-2 dummier pr. plass pr. hund.

Vi forflyttet oss videre og kom til vannet som har både våt utgang med siv og gyngende grunn, jeg kastet dummien utpå blankvannet - her er det i hvert fall 100 meter over til den andre siden, og i disse tider med hekking av fugl må jeg være forsiktig hvor jeg trener. Jeg er også usikker på om jeg i hele tatt vil klare å få dem over til den andre siden når jeg trener alene, her er det nok en fordel å ha med seg en kaster som kan påvirke veldig. Ellers mistenker jeg dem for å løpe rundt - i hvert fall tilbake....det er jo godt kjente plasser og stier for oss.

Vi har hatt en super 17. mai i skogen!

Sporkurs

Sist helg hadde jeg sporkurs her igjen. Det er et sikkert vårtegn, når sporkursene starter opp igjen.

Denne gangen som alltid før, det er en interessert, ivrig og engasjert gjeng med kursdeltakere som møter. Vi starter alltid opp med en teorikveld. Det er mye man skal huske på selv om det "bare er spor" som mange sier. Absolutt lurt å få med seg det aller mest grunnleggende om hund, klima, miljø og tilrettelegging av sporene.

Lørdag morgen møtte deltakerne opp - og alle hadde husket hjemmeleksa si, veldig bra. Det ble en lang, interessant og spennende dag for oss alle - meg inkludert. Jeg lærer alltid noe nytt på disse kursene, det er jo ikke 2 hunder som er like og alle må leses riktig og vi må ta de riktige grepene for å få det til å fungere best mulig. Det siste som ble gjort var å legge spor lørdag kveld - sistemann kjørte ut av tunet her kl. 19.30 og da skulle jeg legge et konkurransespor for en av hundene.

Søndag møtte det mange spente deltakere opp. Ett par av dem hadde til og med mistet nattesøvnen siden det regnet ganske mye lørdag kveld og natt. Hvordan ville dette gå - og sporet de hadde lagt var så vanskelig... Ikke noe problem sa hundene. Det gikk på skinner for alle sammen. Endel kunne jeg hjelpe dem med underveis. Jeg går jo alle spor med hver enkelt for å så hvordan hunden går og hvordan fører går med hunden. Oftest er det fører jeg kan hjelpe i selve føringen av hunden. Det er så mye å tenke på. Det dukket opp mange spørsmål etterhvert også, det er bra det er jo derfor de går på kurs. For, som jeg sa, hadde alt vært perfekt så hadde det ikke vært noe mening i å gå på kurs.

Som en avslutning på kurset gikk jeg konkurransesporet med Sol. Hun gikk på skinner, lot seg ikke avlede av et spor som gikk parallellt ett par meter unna engang. Det gikk greit til vi var 3 meter fra sporslutt, da hadde hun kontakt med et veeeldig ferskt rådyrspor - jeg hørte dyret og jeg tror Sol så det. Da fikk deltakerne se hvordan ettersøkshunden slo inn, da var det ikke mye interessant med den gamle klauven og det kunstige blodsporet nei. Men, etter litt utredning kom hun til sporslutten hun også.

Alt i alt en meget trivelig og slitsom helg for både deltakere og meg. Kanskje litt kjedelig for Fie og Sol som måtte ligge i ro i sekkene sine fra 10 til 19.30 på lørdag og 10.00 - 16.00 på søndag.... Men, det er utrolig god trening for dem, de må forholde seg til andre hele dagen uten at jeg er der som støtte, og Sol er ikke like tøff da nei, da ligger hun bare å letter litt på leppa dersom det er noen som blir litt nærgånede.

Gaupa, den er virkelig den...

Pus på vei til rådyret

Mat må en sulten katt ha

Så er det på tide å finne seg et sted å hvile

Alle bilder tatt av EH Agerup

Rett før helgen fikk jeg forespørsel om jeg hadde dødt påkjørt rådyr liggende - det hadde jeg, det er jo det mest naturlige i verden det; å ha døde dyr liggende i nærheten.... Det var en ung naturfotograf som hadde planer om å fotografere reven på rådyråtet. Rådyret ble hentet og søndag kveld fikk jeg melding om gaupe på rådyret. Fantastiske bilder tatt av en 16 år gammel fotograf - moro. De er heller ikke tatt langt herfra, men jeg vet jo at gaupa er i nærmiljøet. Søndag kveld fikk vi stanset hestene i å stikke for n'te gang fordi gaupa reker rundt her.

Den store prøvehelgen

Foto Vibecke Gundersen

Helgen 6., 7. og 8. mai var den store sporprøvehelgen. Fredag dro jeg til Mellomdalen, Rakkestad for å legge 2 spor. Da var jeg sikret å komme med på lørdagens prøve med både Fie og Sol.

Lørdagen kom og jeg skulle gå sporene med Fie og Sol før jeg gikk som sporlegger på mine 2 lagte spor. Fie var først ut. Hun tok ut i bra tempo, i et rett og slett for j... terreng. Det lå trær på kryss og tvers store deler av sporet, og der det ikke var trær var det skrent eller myr. I første vinkel dreide Fie greit til venstre mens sporet gikk til høyre - hun stoppet med en gang og utredet ett eller annet en stund. plutselig var det som om halve treet skulle velte - men, det var ei røy som forflyttet seg oppover rett over hodet på oss. Fie utredet beiteplassen hennes. Etter dette gikk det som på skinner en periode, vi gikk opp en bratt skrent og da var jeg glad jeg hadde lina å holde meg i ellers hadde jeg tippa ned skrenten igjen. På toppen satte Fie inn turboen og dro rett frem - da visste jeg med en gang at det var ferskspor og ikke blodspor hun fulgte, da mener jeg virkelig ferskspor, sannsynligvis støkket vi dyret - mulig Fie hadde blikkontakt med det. Vi hadde en liten diskusjon om akkurat dette - hun ga seg og fortsatte på blodsporet og da gikk det greit helt frem til sporslutt.

Så var det bare å vanne Fie og roe det litt ned før jeg forflyttet meg til neste spor. Der var det Sol som skulle gå. Plutselig gikk det litt roligere og mer kontrollert, men iveren og konsentrasjonen hennes var ikke noe mindre enn det Fie hadde. Det var ingen store forstyrrelser som vippet Sol av pinnen så vi fant sporslutten veldig greit.

Nå kunne hvertfall Fie og Sol slappe av i bilen mens vi gikk de andre prøvesporene som jeg hadde vært sporlegger på. Dagen gikk fort, og det var deilig å komme tilbake til sekretariatet og ta seg en pause og prat med de andre.

Endelig var det tid for premieutdeling - jeg var veldig spent. Jeg lurte på hvor mye dommeren trakk for fersksporingen til Fie - hun var ca. 15 meter utenfor sporet. Det fant jeg fort ut, hun fikk en 2. premie både for tempo som var litt høyt i første del av sporet samt for fersksporet hun gikk ut på.

Spenningen steg hos meg etterhvert som en etter en ble ropt opp, og da det sto igjen 2 dvs. meg og en til var det nesten ulidelig spennende for meg. Og, sjokk over sjokk, Sol vant hele prøven med 1 premie med HP. Det var 24 med på prøven derav 10 sporchampions både norske og svenske - da er det gøy å slå til med en "underdog". Hadde Sol hatt tellende utstillingsresultater hadde hun fått sporchampionatet denne dagen. Det var hennes 3. førstepremie på rad, og den første med HP. Jeg svevde hjem til tomt hus - litt kjipt å ikke ha noen å dele gleden med der og da, jeg er jo vant til det.

Jeg kunne ikke feire seieren, jeg skulle på prøve på søndag også. Denne gangen i Aremark og hos Follo Østfold Dachshundklubb. Også nå skulle jeg gå tidlig. Denne dagen var det Sol som var førstemann ut. Det gikk i et meget behagelig tempo - men gleden og iveren hun viste hele tiden var stor. Det var kjempetørt i området - jeg visste jeg var på sporet fordi jeg så fottråkkene til sporleggeren. Dommeren ville jeg skulle påvise blod underveis i sporet, heldigvis fant jeg det med jevne mellomrom. Det var fryktelig tørt i områdene der denne prøven gikk. Sol kom greit til sporslutt og dommeren sa hun var en super hund, uvanlig energisk til å være labrador....

Så var det Fie igjen for den samme dommeren, men med en annen sporlegger. Mens vi ventet på dommeren som gikk med en annen hund pratet vi litt om spor og været for tiden. Sporleggeren fortalte det var 28 grader dagen før oppe på furukollen da han la sporet hennes. Der var det så tørt at det støvet av mosen, også her var sporene etter sporlegger veldig tydelig og lett å vite at vi var i sporet. Jeg fant heldigvis noen blodflekker her også, denne dommeren hadde dette som en av sine "kjepphester". Fie gikk støtt gjennom hele sporet, jeg syntes hun gikk bedre enn Sol så nå var jeg sikker på at Fie var best.

Endelig kom premieutdelingen. Men, merkelig nok ble jeg ropt opp med Fie's katalognr. først - hun fikk en ren førstepremie, veldig bra det også da. Til slutt ble det en reprise av lørdagen 2 dommere sto igjen med hver sin hund hvorav Sol var den ene. De leste opp hver sin kritikk - og da den andre dommeren leste sin, visste jeg vi ble nr. 2 - vinnerhunden hadde støkket ut en and i sporet sitt. Premiegraden til Sol ble også denne dagen en 1. m HP. Dommeren skrev om Sol "Særdeles god start og ut i behagelig tempo, som holdes spret ut. Hunden har topp konsentrasjon og energi i oppgaven. Fører leser hunden godt. Sårleie markeres og fører påviser blod sporet gjennom. En fryd og dømme denne ekvipasjen idag."

Alt i alt en super helg med supert resultat - særlig for Sol, 2 x 1 m HP på 2 dager er kjempebra. Sol tegner til å bli en like god om ikke bedre sporhund som Fie. Forskjellen på de to er en ting, tempo. I blodspor har tempo utrolig mye å si - det avgjør faktisk premiegraden.

Påkjørslene drar seg på

Forrige uke var det vakt igjen, og på snaue 4 døgn hadde jeg 4 påkjørsler.

Det var et dyr som var dødt da jeg kom frem - alltid trivelig å få telefon fra politivakta etter midnatt...

Så var det dyret som haltet vekk fra veien - frem med sporsele og denne gangen var det Sol sin tur. Denne påkjørselen var nesten nede på Tangen brygge der båten til Aker brygge går, der er det bra bebygd. Jeg er glad Sol veier snaue 23 kg - jeg måtte lempe Sol over sikkert 20 gjerder før jeg ga opp (det er en grunn til at jeg ikke kan ha tung hund) - dersom dyret var veldig skadet hadde jeg tatt det igjen før, det hadde jo hoppet over alle disse gjerdene - jeg friskmeldte det.

Neste telefon var et dyr som var påkjørt, men ikke dødt det lå hardt skadet i veibanen. Da var det å dra ut igjen, selvfølgelig hadde jeg ikke våknet enda - det var jo lørdag morgen. Jeg måtte avlive dette dyret, det er alltid leit å skyte et vakkert dyr, men han greide ikke å reise seg.

Helgen ble avrundet med en påkjørsel rett før midnatt søndag - dyret løp inn i hjulet på bilen. Dette dyret reiste seg og sto fortumlet og forslått i en stikkvei. Bilisten sto og så på det da jeg snakket med ham. Han sa han skulle ringe dersom det rørte seg. Underveis til stedet ringte han tilbake og sa at dyret hadde gått noe stivt og krøkkete nedover veien etter de to andre det var i følge med. Bilisten kjørte etter for å se etter det, men så det ikke. Det haltet heller ikke, så da konkluderte jeg med at det sannsynligvis kun var mørbanket og støl etter påkjørselen.

Jeg var glad da mandag morgen kom og jeg kunne gå av vakt for denne gang.

Sportrening

Etter jaktcupen har jeg lagt denne treningen litt tilside - eller rettere sagt, jeg har kombinert med sportrening. Gleden både Fie og Sol viser over å gjøre noe annet er enorm. Det er visst ikke bare jeg som blir litt lei av å trene det samme hele tiden. Det er jo ikke akkurat det samme da, men temaet er det samme. Det er greit "ja takk, begge deler" dvs. både spor og jakt.

Blod har blitt tint og skanker hentet frem. Jeg har gått noen spor med begge to, flest med Sol som trenger det mest - trodde jeg. Jeg har meldt opp til flere sporprøver utover våren frem til St. Hans og da må det jobbes ja. Jeg er nøye på spornøyaktigheten og at de er sportro, dvs. følger det sporet jeg setter dem på. Det trenger jeg i det virkelige livet mitt.

Både Fie og Sol var noe rustne i sporet etter en lang vinter, og kun reelle ettersøk nå de siste 2 månedene. Forskjellen på dem er ganske stor. Fie er som en tanks i sporet, jeg sliter med å holde farten nede, hun er så sporsikker at det går fort i svingene der. Jeg har aldri greid å få farten nok ned, noe bedre har det blitt - men det går litt fort, så jeg har den følelsen av at jeg er som en and, kul og rolig på overflaten, mens jeg jobber som f... "under vann" for å holde tempoet nede.

Sol derimot har bedre tid. Hun har den samme intensiteten og gløden som Fie, men hun tar det litt mer med ro, dermed blir sporingen mer behagelig for oss begge. Jeg slipper å jobbe så veldig for å holde farten nede. Jeg har også gått noen flere spor med Sol for å forsikre meg om at hun er spornøye, og det har blitt bedre og bedre for hvert spor. Det siste testsporet jeg gikk her hjemme var 28 timer gammelt og 750 meter langt - det er ganske så tørt ute for tiden, så jeg var spent på om hun ville klare det over tørre stein og fururabber. Ikke noe problem sa Sol, dette fikser jeg.
Da var vi klare for årets sporprøver.

Jaktcup post 3

26. april var dagen for tredje post i årets cup, som besto av dobbel markering for Bill i AK og trippel markering for Fie og Sol i EK.

Bill hadde full kontroll over dummiene - men han er jo "mann" så da måtte han stå å se litt opp i himmelen og rundt seg... i takt med tankene hans forsvant også poengene... Han endte opp med 16 av 20 poeng, noe vi er veldig fornøyde med - og sist men ikke minst, vi ligger fortsatt i tet i AK etter 3 poster.

I EK var det trippelmarkering. Vi var 2 som sto sammen og det ble kastet først 3 dummier på en side, så snudde vi oss og det ble kastet 3 dummier til. Så skulle første hund hente en av de først kastede dummiene. Deretter var det å snu seg igjen og hund nr. 2 skulle hente en av de sist kastede dummiene. Så var det å snu seg tilbake for at hund nr. 1 skulle hente i det første området, og snu seg igjen for at hund nr. 2 skulle hente i det andre området. Tilslutt skulle begge hundene hente hver sin dummy samtidig på hver sin side.

Sol sto som første hund og skulle markere de 3 første dummiene. Vi snudde oss og hun markerte nok de 3 siste dummiene også. Sol hadde full kontroll over alle tre dummier, så det var rett ut og rett inn 3 ganger. Jeg valgte å sende henne ut til den først kastede dummien, så nr. 2 og til slutt nr. 3 - hvorfor? Fordi jeg tenker som så at hun har veldig godt av å holde minnet på markeringene lengst mulig, dette var en ypperlig anledning til å trene på akkurat det. Her fikk vi alt, både mange markeringer og makkerhund som også skulle hente mellom hver gang Sol skulle hente sin. Sol viste at hun hadde full oversikt over alle tre hele tiden.

Fie har jo alltid jernkontroll over markeringer. Vi sto som hund nr. 2 der, så hun skulle markere de 3 siste dummiene. Dummy nr. 1 og 3 markerte hun greit, nr. 2 så ingen av oss - men hun hørselsmarkerte den. Dette gjorde at jeg sendte henne først på dummy nr. 4 så på den aller sist kastede. Jeg tok den hun ikke så tilslutt for å gjøre det enklest mulig for henne - det var en riktig beslutning. Hun løp ut i riktig område og søkte seg raskt tilbake til dummien.

Makkeren vår er ung så den knallet ut mens Fie var ute og hentet dummy nr. 2 - Fie lar seg ikke vippe av pinnen selv om det kommer en og skal hjelpe henne og vimser rundt, så det gikk bra.

Resultatet ble da: Sol 20 av 20 og Fie 20 av 20 poeng.

Fortsatt leder Sol Eliteklassen, men nå kommer Fie og Ida som kanonkuler bakfra, så vi koser oss så lenge vi er i tet...