Sportrening

Etter jaktcupen har jeg lagt denne treningen litt tilside - eller rettere sagt, jeg har kombinert med sportrening. Gleden både Fie og Sol viser over å gjøre noe annet er enorm. Det er visst ikke bare jeg som blir litt lei av å trene det samme hele tiden. Det er jo ikke akkurat det samme da, men temaet er det samme. Det er greit "ja takk, begge deler" dvs. både spor og jakt.

Blod har blitt tint og skanker hentet frem. Jeg har gått noen spor med begge to, flest med Sol som trenger det mest - trodde jeg. Jeg har meldt opp til flere sporprøver utover våren frem til St. Hans og da må det jobbes ja. Jeg er nøye på spornøyaktigheten og at de er sportro, dvs. følger det sporet jeg setter dem på. Det trenger jeg i det virkelige livet mitt.

Både Fie og Sol var noe rustne i sporet etter en lang vinter, og kun reelle ettersøk nå de siste 2 månedene. Forskjellen på dem er ganske stor. Fie er som en tanks i sporet, jeg sliter med å holde farten nede, hun er så sporsikker at det går fort i svingene der. Jeg har aldri greid å få farten nok ned, noe bedre har det blitt - men det går litt fort, så jeg har den følelsen av at jeg er som en and, kul og rolig på overflaten, mens jeg jobber som f... "under vann" for å holde tempoet nede.

Sol derimot har bedre tid. Hun har den samme intensiteten og gløden som Fie, men hun tar det litt mer med ro, dermed blir sporingen mer behagelig for oss begge. Jeg slipper å jobbe så veldig for å holde farten nede. Jeg har også gått noen flere spor med Sol for å forsikre meg om at hun er spornøye, og det har blitt bedre og bedre for hvert spor. Det siste testsporet jeg gikk her hjemme var 28 timer gammelt og 750 meter langt - det er ganske så tørt ute for tiden, så jeg var spent på om hun ville klare det over tørre stein og fururabber. Ikke noe problem sa Sol, dette fikser jeg.
Da var vi klare for årets sporprøver.