Bill på besøk.

Bill


Fie, Sol og Bill


Bill har vokst seg stor og flott. Han har utviklet seg til å bli en flott og maskulin hannhund. Jeg skal hjelpe Anita og Bill med jakttrening i tiden fremover, ha et lite privatkurs så de kommer i gang.

I dag var det test av grunntreningen - og den var veldig bra den. Han kunne alt vi prøvde på, gå fot både koblet og fri, sitt og bli samt innkalling. Det er jo alltid rom for forbedringer - men det gjelder oss alle. Bill hadde ingen problemer med sitt og bli mens jeg kastet dummier rundt ham og gikk og plukket dem opp etterpå.

Innkallingen var rask og helt korrekt - han satte seg ned foran Anita, supert. Temposkifte i fri ved fot gikk også bra. Jeg er imponert over begge to. Så til neste gang skal de fortsette med dette - og da trene i forskjellige miljøer ute. Anita skal også begynne med dummy og hold trening med Bill, men Bill skal ikke hente dummier før tidligst neste gang de er her. Vi forsøker å få innlæringen riktig, det er viktig for både Anita og Bill, de er nybegynnere begge to. Dette er gøy begge to.

Vi avsluttet økta med Sol og Fie - de hadde sittet på sidelinjen å sett på hele tiden, utrolig god trening for dem. De er jo vant til å vente - men da jobber jeg med en av dem og ikke med en helt annen og så lenge... Sol fikk sidedirigeringer og ut bak, to dummier til hvert sted, samt en dobbeltmarkering med stoppsignal og skifte av retning - det gikk bra.

Fie fikk enkeltmarkering med mange forstyrrelser både på vei ut og inn. Hun holdt orden på dem alle. Jeg avsluttet med en dirigering som også var vellykket.

Alt i alt, en flott dag.

Super treningsøkt

Tur på fjellet i sommer


I går hadde vi en super økt. Jeg gikk opp i skogen i stedet for på jordet for å få en forandring. Jeg kastet først ett par dobbeltmarkeringer for begge to som gikk veldig bra. Dernest var det tid for ett par nærsøk for begge to; det er jo jaktcup til søndagen. Det gikk kjempebra - Sol var veldig flink, rett ut i riktig område og stoppet momentant på signal og ventet til nærsøksignalet gikk, hun holdt seg veldig bra i området og kom fort inn med tennisballen.

Fie fikk ikke se hvor jeg la ut ballene og ble dirigert inn i området, det gikk også greit. Hun hadde ikke noen problemer med denne oppgaven.

Vi avsluttet med feltsøk - noe begge to syns er kjempegøy - da kan de både løpe og finne dummier... Sol byttet ikke igår heller.

Nytt ettersøk

Merkelig sted for en furu å slå rot




i dag måtte vi ut å lete etter et påskutt rådyr. Meldingen var at det sannsynligvis var bomskudd - ikke hår eller blod på skuddplass. Da ville jeg ikke bruke Sol, det er tryggere med Fie som er like stø på spor uten blod som med blod... Skytteren var morsom da, Fie plukket sporet uten problemer og vi gikk ut på sporet - etter en stund lurte han på om Fie sporet eller ikke. Hun lå omtrent langs bakken i sporingen sin - det var ikke tvil om hvor det dyret hadde gått nei. Selvfølgelig går jo også disse dyrene der det er mest ufremkommelig for oss... jeg hadde barnåler på innsiden av både truse og BH, det stikker godt da. Etter en times tid uten hverken blod eller liggeplass friskmeldte vi dyret - vi hadde nok gått 2-3 km. Sol lå igjen i bilen - blodig fornærmet over at hun ikke fikk være med; hun visste hva som skulle skje da hun så sporselene.

Jeg kjørte og gikk tur et annet sted enn vi pleier så da ble hun fornøyd. Morsomt å gå streifetur i skogen utenom alle stier. Da får hundene løpt endel - samt sporet etter dyr de finner spor etter. Sol fant et ferskt spor ute på et hogstfelt og fulgte det ca. 100 meter før hun stoppet og lurte på hva vi skulle gjøre, følge på eller ikke. Vi gikk videre vi og lot det sporet være i fred. Samtidig kan jeg gå meg vill...det gjør jeg ofte på disse turene, trøsten er at Nesodden ikke er så stort så jeg finner veier og folk før eller siden...

Sol fikk en grei treningsøkt med dummier i ettermiddag; Fie fikk fri - hun har jo gått et langt spor før idag. Vi trente signaler, høyre, venstre og bakover. I dag rotet hun overhodet ikke med noen av signalene mine - hun gikk riktig hver gang. Da kan jeg kanskje forsøke dette på noen andre steder hvor hun ikke blir "ledet" til dummien i traktorhjulspor.... Vi tester ut det neste gang tenker jeg. Det ble ikke noe nærsøk - det orket jeg ikke, selv vi burde det....

trening sammen med Mio

Fie, Sol og Mio


Endelig har jeg funnet igjen bildene og fått i orden fotoprogrammet. Nå er bildene der de skal være, da blir det litt bilder fremover både på bloggen og i fotoalbumene på hjemmesiden.

Igår var Mette og Mio her igjen. Vi hadde en veldig fin treningsøkt; vi gikk litt og trente litt om hverandre. Meget vellykket for oss alle. Eneste jeg kunne kanskje ønske at Sol var litt mer fokusert på nærsøket og holdt seg litt bedre i området, men det gikk slett ikke over stokk og stein med henne.

Sol er morsom når Mio kommer løpende - hun bare huker seg sammen og legger seg langflat langs bakken - hun husker hun ble løpt ned som liten ja.

Lenge siden sist....

Nå er det en uke siden jeg har vært inne og oppdatert - vi lever enda!! Søndag hadde vi besøk av bror Bill - som har blitt en tro kopi av sin far, han er utrolig flott å se på, det kommer bilder etterhvert (må bare finne dem igjen på pc-en). Litt bortskjemt kanskje.... Men det skal vi forsøke å få en orden på etterhvert. Jeg skal kurse dem litt privat noen dager fremover. Det er morsomt å se hvordan valpene har utviklet seg.

Mandag var spordag for Sol. Jeg la spor søndag kveld for henne. Det virker som hun blir like god på dette som Fie, hun er spornøye - flink til å utrede tap, begynner å få litt høyt tempo så jeg må holde igjen. Hun holder fokuset på spor helt frem til sporslutt og jobber veldig konsentrert hele tiden. I hele tatt, jeg er veldig fornøyd med utviklingen hennes her. Dette blir det moro å jobbe videre med, det er helt sikkert.

Resten av uka har vi trent sidedirigeringer, noe som fungerer bra etterhvert. Jeg har lagt til ut og bakover. Hun klarer å holde orden på de forskjellige signalene. Jeg har enda ikke lagt ut dummy uten at hun har sett i hvert fall en, så jeg vet jo ikke hvor godt sidesignal og bakoversignalet virker, men jeg er av den oppfatning at det er greit å trene lenge på synlige dummier før jeg begynner med de skjulte - hun skal jo stole blindt på at dit jeg sender henne - der er det en dummy.

Vi har også trent bytting - den siste uka har hun ikke byttet, heldigvis!! Jeg har trent felt - på et oversiktigelig skogsområde, hvor jeg har hatt kontroll. Da har hun ikke byttet. Jeg har også lagt igjen dummier nederst på jordet og forflyttet meg trinnvis oppover, det har også fungert bra uten bytting. Men, det som fortsatt ikke er på plass er å komme rett inn når dummy er plukket, Sol syns det er fristende å sjekke ut andre dummier med dummy i kjeften, hun må bare se littegrann rundt på de andre altså... jeg roper og roser, så det begynner å bli bedre i hvert fall.

Jeg har hatt ett par vellykkede forsøk med å kaste en dummy rett frem og en til side, så sende på den rett frem og når hun er på høyden med den til siden blåse stopp og så sidesignal, det har fungert veldig bra de to gangene jeg forsøkte på kjent sted. Så forsøkte jeg på ukjent sted, og da så jeg jo at det ikke var helt på plass ja, vi får fortsette med det enkle en stund til.

I morgen skal vi på årets første rådyrjakt, det blir den første for Sol, Fie vet jo godt hva dette dreier seg om. Det blir mange jegere som posterer rundt - så jeg håper vi får dyr på beina og fall - det er viktig for Sol å oppleve akkurat det.

Bedre seint enn....

I dag kom den andre av 2 hyggelige beskjeder fra NKK.

Sol er fri for både HD og AD; dvs. diagnose A på begge to!!! Heldigvis, men akkurat som Fie. Nå er jeg glad, så nå får jeg mase litt på øvrige valpekjøpere om å røngte sine hunder. Det er viktig å få inn resultater på alle sammen. Jeg har vært litt treg til å røngte, men Sol er bare 15 måneder så veldig treg er jeg ikke da. Bill, den ene broren ble røngtet for 1 uke siden, der har ikke resultatet kommet enda - så jeg venter spent.

De siste 2 dagene har jeg hatt fine treninger med hundene, igår sammen med Mette og Mio. Det er utvilsomt mer hyggelig og effektivt å trene sammen med en. Vi gikk opp til det ene store jordet med flere "øyer" og trente der. Det ble noen lange markeringer, sidedirigeringer, nærsøk samt søk på den ene øya fra forskjellige avstander. Vi avsluttet med et feltsøk - omtrent hjemme, med dummiene nærme oss så jeg kunne sjekke bytting - det skjedde ikke!

I dag har jeg trent alene oppe på jordet og videre opp i skogen. Det er skikkelig gøy når treningene går så bra. Jeg fikk stoppet Sol fra å bytte på lang avstand den første gangen, etter det markerte hun dummiene, men forsøkte ikke å bytte - da var jeg glad. Jeg lot dem lange ut litt på jordet, dvs. jeg la ut dummier nederst og gikk til toppen og sendte tilbake. Sol fikk 4 dummier og Fie 2 dummier på denne måten.

Ellers har jeg vært barnevakt eller skal jeg si "hestevakt" i dag, dvs. foret og passet hestene mens Lise har vært på UiO. Det er kjempekoselig. Sol er med meg opp for å fore, og blir med inn til hestene, hun er litt redd - men går helt bort til hestene, dersom hesten stikker hodet ned til henne hopper hun tilbake for så gå inntil igjen... morsomt å stå å se på. Hestene liker jo hundene, det vet jeg. Så nå må bare Sol bli litt tøffere... Det hjelper at hestene står her hjemme, hun ser dem hver gang hun går ut av døra.

3 dager uten elg...

Endelig roer elglagene og elgen seg, i hvert fall for meg og Fie. De siste 3 dagene har vi hatt mandagen fri - ingen trening da. Tirsdag og onsdag har vi hatt 2 veldige gode treningsdager både for Fie og Sol.

Det tar tid å ha 2 hunder å trene, det er i hvert fall sikkert. Jeg går jo vanligvis ca. 2 timer i skogen hver dag, da går jeg fort så hundene går ikke akkurat å dasser, vi går ca. 1 mil, dette er uten noen trening annet enn litt innkalling, kanskje ett stoppsignal og bittelitt fot.

Senere på dagen tar jeg med dummiene og går opp i skogen eller på jordet. De siste 2 dagene har jeg tatt opp igjen markering med forstyrrelse på vei inn med Sol, det har jo ikke fungert noe særlig tidligere - men nå, er hun en kopi av Fie, stopper opp, ser hvor dummien faller og kommer inn til meg. Siste gangen jeg gjorde det slang hun dummien flere meter unna og sprintet ut etter dummy nr. 2..... for en forskjell. Det er en utrolig deilig følelse når en brikke faller på plass i puslespillet "jakt".

Jeg har også lagt ut høyre, venstre og bakover dirigeringer, 2 til hver kant, en hun ser jeg legger ned og en jeg forsøker å legge ned usynlig... Hun er sikker på de forskjellige signalene, det roter hun ikke med, men det som irriterer vettet av meg er at hun må ut å sjekke om det er en til der. Det skal hun ikke gjøre, så der jobber jeg hardt om dagen. Forhåpentligvis detter den brikken på plass etter hvert også. Heldigvis har vi god tid til det meste nå, det er jo ikke prøver før til våren igjen. Og, i går sjekket jeg når Rogalandsprøven er; den er i palmehelgen i påsken dersom de skal ha prøven siste helgen i mars. Så da må jeg tygge videre på den, skal jeg reise til fjells - eller skal jeg dra på prøve, eller begge deler...... Heldigvis behøver jeg ikke bestemme meg på lenge enda.

Dette tar aldri slutt....

Jeg tror jeg kan skrive bok om elgjakta. I dag var det kurs for Sol i jakt, så jeg dro avgårde i god tid for å lufte både Fie og Sol før kurset startet. Jeg tok med Fie og sporselen for sikkerhets skyld....

Vi hadde en utrolig fin trening Sol og jeg. Nå har Sol definitivt sluttet å knalle når andre hunder jobber. I dag satt hun som en påle, enda nabohunden knallet så det grein rett forbi nesa til Sol - og hun satt.

Det er utrolig mye armer og bein på meg - men det er ikke noe nytt. Idag skulle jeg da gå ca. 70 meter - legge ned en dummy på kommando og så gå ifra. Det er bare meg som greier å surre til det. Så til slutt ble jeg så oppgitt at jeg slo ut med armene - og Sol kom som en rakett, jeg ga jo innkallingstegnet....... Går det an å være så dum eller???? Jada, når en passer i mine sko så.... Resten gikk vel egentlig ganske bra, Sol gjorde gode jobber hun, om jeg gjorde min del av jobben bra, ja det kan jo diskuteres. Men, jeg jobber med saken, og det er det viktigste. Så fortsatte historien med at telefonen min bippet melding, og da går vi over til neste avsnitt av dagen.

Det sto det "Mette. Hjelp. Jeg finner ikke elgen". Da måtte jeg dessverre dra fra treningen med Sol, heldigvis hadde hun fått jobbet endel da. Jeg måtte dra innom Vestby for å bytte bil - hestene skulle jo også hjem, og da måtte det en annen trekkbil til en en 26 år gammel Toyota.... Sol ble igjen i Vestby mens Fie og jeg dro hjem til elgsøk nr. 3 på under en uke.

Denne gangen gikk vi også i ca. 3 timer, men uten et eneste bloddrypp hverken på skuddsted, det var heller ikke avskutte hår på skuddplassen, og ikke blod i sporet. Vi gikk stødig i sporet i 3 timer, og så friskmeldte jeger og jeg dyret. Hadde det vært skadet, hadde vi funnet blod i sporet samt også hvileplasser underveis. Jeg er av den oppfatning at skuddet ikke var reint. Dvs. at det var en eller flere greiner i veien slik at kula skiftet kurs - kulebanen endret seg drastisk og det ble bom. Dessuten kjenner jeg jegeren så godt at jeg vet han er en meget god skytter, han klarer å plassere 5 skudd på litt mer enn en 5-krone i diameter i frittstående på 100 meter - det er en enorm prestasjon.

Det jeg da ikke rakk idag var å dra å veie en elg. Enten leiter jeg etter elg, eller så veier jeg elg for tiden. Så da vet jeg hva jeg skal i morgen kveld - nemlig veie elg. Det skal bli bra når elgjakta gir seg og det roer seg her. Men, det er gøy å gå ettersøk, det er en utrolig opplevelse å se Fie jobber, hvordan hun markerer at dyret har passert forskjellige steder, og hvor sikker hun er på hva hun gjør, det er ikke tvil hos henne i hele tatt, det går støtt framover. Elgjegeren som fulgte meg idag var rimelig svett og sliten da vi ga oss, han håpet han ikke la på seg i elgjakta - jeg har gått ned i vekt de siste dagene.... Dersom noen trenger slankekur vet jeg råd med det...

Kvelden ble tilbrakt med en bedre middag med ferskt rådyr indre/ytrefilet samt lårstek og god rødvin samt en film på TVen. Kan jeg ha det bedre??

Mer elg..

Nå er det tydelig elgjakt ja, i går kveld fikk jeg melding om 2 skadeskytinger til. Vi blir i hvert fall ikke arbeidsledige enda!

Den ene elgen ble påskutt på tirsdag FØR regnet og "stormen" slo til. Jaktlaget fulgte på hele tirsdag og forsøkte å fortsette der de slapp onsdag morgen. Jeg fikk tilfeldigvis vite om denne skadeskytingen da laget som skadeskjøt igår ringte og varslet meg.

Det er utrolig hvor naive og hvor mye de tror på elghundene sine. De er av den oppfatningen at elghunden har ulveinnstinktene i behold slik at de instinktivt vet at de skal følge den sårede elgen.... Det har jeg i hvert fall sett gang på gang at ikke stemmer.

Jeg dro bort til laget med den eldste skadeskytingen og fortalte litt om lovverket og hvordan jeger skal forholde seg når skadeskyting forekommer. Laget var utrolig uvitende om akkurat temaet skadeskyting og hva gjør vi.

Vi ble enige om at jeg skulle ta med Fie bort til skuddplassen å se om hun tok opp sporet. Jeg hadde ikke noe tro på at dette skulle gå, det regnet 27 mm på tirsdagen og i morges var det -2 kuldegrader. Sporet måtte ha regnet bort, samt at kulda la lokk over det. Fie overrasket både meg og jegeren med elghunden som forsøkte å spore på tirsdag. Hun tok opp sporet uten problemer og fulgte det til stedet der de så blod sist som også var merket. Fie hadde overhodet ingen problemer med å følge dette sporet som var eldre enn 48 timer og det hadde bøttregnet og blåst med dertil stort bladnedfall i sporet. Jeg var så sikker på at dette ikke skulle gå at jeg hadde med Sol, hun ble satt igjen i skogen - noe hun likte dårlig da hun også hadde skjønt at det var spor og ikke jakttrening vi skulle. Jeg hentet henne og lot henne løpe løs selv om Fie sporet, det fungerte veldig bra det også. Fie sporet nøye hele tiden og Sol løp foran oss i sporet, hun hadde sporet i nesa hun også.

Sporet gikk i hvert fall ikke der jegerne hadde gått på tirsdag... Tvert i mot, jegerne "sporet" sydover og sporet etter den skadeskutte elgen gikk nordover. Det hadde vært flere dyr i følge og elghundene fulgte sporet av de friske dyrene og ikke det skadede, noe jeg også har sett de gjøre flere ganger.

Vi fulgte sporet i 2 1/2 time før jeg ga meg - jeg er virkelig imponert over hvor godt Fie sporet dette dyret. Jeg ga meg fordi jeg gikk sporet alene uten noen i jaktlaget med, de var annet sted i terrenget og jaktet.

Dette beviser i hvert fall at hundene har en ekstremt god luktesans - og er de godt trent og ved god kondisjon klarer de en såpass tøff oppgave også. Så da kan jeg fortsette å spore dyret som ble skadeskutt igår hvis jeg orker, noe jeg ikke gjør...

Mer ettersøk

Vi er visst inne i en ettersøksperiode - den siste uka har jeg gått 4 ettersøk med Fie og 1 med Sol. Mandag var ikke noe unntak.

Mandag var også starten på årets elgjakt. Mette med Mio og jeg hadde avtalt en treningsøkt på formiddagen. Denne økta kombinerte vi med en tur i skogen, vi fikk gått gjennom nærsøk, feltsøk noen lange markeringer og tilslutt lange utsendinger på jordet i nærheten. Alt i alt en vellykket økt for oss begge og alle tre hundene. Vi har som vane og ta en kaffekopp og mat etter endt økt, det måtte vi denne gangen også. Da kom selvfølgelig telefonen om skadeskutt elg.

Jeg har egentlig ikke avtale med dette elglaget fordi det har fått godkjent sin egen elghund som ettersøkshund. Den siste elgen i et følge på 5 elger var blitt påskutt - og skytter så elgen sank litt sammen og tro ned litt tungt på det ene forbeinet. Elghunden fulgte sporet ca. 200 meter, hundeføreren meldte om lite blod i sporet, han hadde kun sett blod et sted hvor elgen hadde lagt seg ned. Etter denne plassen fant han ikke blod. Det var også da han ble usikker på egen hund, og i pausen jaktlaget da tok for at elgen skulle få roet seg ble de enige om at det trengtes en erfaren hund - da var Fie et naturlig valg for dem.

Jeg satte Fie på sporet og hun hadde ingen problemer med å følge det. Det gikk stødig fremover, jeg så også at elgen hadde tatt pauser - da var det endel blod. Resten av sporet hadde også bloddrypp veldig jevnt hele tiden. Jeg så blod fra vi startet sporet. Ulempen med reelle spor er at Fie henger rimelig hardt i selen, og selvfølgelig da er det også tungt for meg å holde igjen, men det går bra det også. Når det er skadeskudd har ikke jeg våpen, da er det med en skytter, så jeg har det mye lettere enn ved påkjørsler. Sporet gikk ut på et jorde, hvor Fie ble stående å stirre inn på et punkt i jordekanten. Jeg sendte skytter inn der for å sjekke om han så elgen, men det var ingen elg der. Sporet gikk dit allikevel, rett innenfor skogkanten fant jeg blod så vi var på rett spor, skytter tvilte da han mente dette ikke var normal oppførsel for elgen, men han tenkte på frisk elg, ikke skadeskutt. Etter en stund tok vi en pause, da var Fie heit, og ville ikke ha pause. Resten av jaktlaget ble omrokkert mens vi ventet og da siste skytter hadde kommet til sin post begynte vi på sporet igjen. Vi mente vi hadde hørt elgen 40-50 meter unna mens vi hadde pausen. Vi begynte sporingen igjen og fant store levrete blodklumper i den retningen vi mente vi hadde hørt elgen, så det stemte. Vi gikk ikke mange minuttene før det smalt. Da var lettelsen stor både hos meg og hele jaktlaget. Dette var en 2 1/2 årig elgokse som hadde fått skudde i skulderplata og dermed også satt forbeinet veldig ut av spill, det hang vel egentlig og slang - vi så det på sporet også, det sprikte veldig i klovtrykket.

Hele ettersøket tok ca. 2 timer, så det var ikke så veldig langt i tid. Strekka vi gikk var nok noen kilometre, men det er vanskelig å si vi visste vel egentlig ikke helt hvor vi var tilslutt fordi sporet gikk jo ikke rett - det var i sikksakk og runder. Dette sporet var det såpass mye blod i at Sol også hadde fikset det - tror jeg temmelig sikkert.

Det er veldig moro å gå ettersøk, jeg ser jo også da selvfølgelig at det er det vi virkelig syns er gøy både Fie og jeg. Jakttrening og prøver er moro det også, men det er nok ettersøk som virkelig gjelder for oss. Det er da vi gir alt begge to - det er også da vi virkelig samarbeider og jeg føler at vi har det aller best. Men det er også veldig krevende å gå ettersøk, i hvert fall når en går sånn som jeg har gått den siste uka - bare lørdag, søndag og mandag har jeg gått til sammen 6 1/2 time ettersøk. Dette krever god kondisjon både fysisk og psykisk hos hunden og hos meg. Dyra går jo aldri der det er enklest for oss mennesker å gå, selv elgen går i ugjennomtrengelig skog. Jeg vet jo heller aldri når jeg må ut på ettersøk, det er også spennende, jeg kan ikke legge opp dagen og treninger etter det, når jeg ikke vet.

Påkjørsel, med ettersøk i 2 akter....

Denne uka har det vært litt å gjøre, 2 påkjørsler og 1 halt dyr i en hage. I går kveld ca. 23.45 ringte politivakta meg - påkjørt rådyr ved Sunaas. Det var bare å komme seg ut av sofakroken og finne frem lykt, våpen riktige klær og støvler, samt ikke glemme Fie og Sol. Bilføreren ventet heldigvis til jeg kom, da fikk jeg påvist hvor dyret gikk ned i grøfta og la seg.

Etter å ha tenkt meg om i 3 sekunder bestemte jeg meg for å bruke Sol i dette ettersøket, skal hun få noen som helst erfaring i praktiske ettersøk må hun få sjansen når den er tilstede. Jeg anså muligheten for stor for at vi skulle kunne klare å finne dyret - optimist jeg?? Det er ikke lett å gå ettersøk i mørket - jeg har med hagle, lykt og en veldig tent Sol.

Sol hadde ingen problemer med å finne sporstarten på veien, så bar det rett ned i grøfta og videre inn i skogen. Det er temmelig vrient å gå i mørket, dessverre går ikke rådyr der det er enklest for oss 2-beinte å komme frem. Sol var flink, hun taklet veldig bra at jeg stoppet henne og måtte gå litt hit og dit for å klare å komme frem selv. Hun hadde fullstendig oversikten over sporet hele tiden - ikke så rart da - det var tidvis mye blod, tydelig dyret hadde stoppet og blødd, for så gå gå videre med bloddrypp. Etter en stund, hvor vi hadde gått litt gjennom våtområde, storskog, krattskog og steinur, et lite stykke langs hovedveien og langs en sti endte vi oppe på en kolle, og innunder en eierbusk og i et tornekratt fikk Sol fysisk kontakt med rådyret. Rådyret "spratt" ut og delvis ramla nedfor skrent/steinur, hvor både jeg og Sol hørte det var nedenfor oss i krattskogen, da hadde jeg problemer med å holde henne igjen - og samtidig komme helskinnet ned derfra selv. Jeg vurderte da situasjonen dithen at nå gir vi oss for ikveld, vi hadde fulgt på dyret i godt over en time og støkket det tilslutt. Jeg ville gi det ro over natta og forsøke videre i dag tidlig, dessuten var det blitt skikkelig seint, vi var hjemme ca. 01.45. Det er vanskelig å komme på skuddhold i mørket og se dyret da.

I dag morges var det bare å stå opp litt tidlig, såpass langt nord på Nesodden er det tett befolket og en søndag formiddag er turdag for mange. Jeg fant ut at det tryggeste i dag var å bruke Fie. Hun er erfaren og gir ikke opp selv om det er vanskelig. Og det var det; vi brukte over 1 1/2 time på å rydde opp i sporet og finne utgangen fra støkkstedet. Problemet var at sporet Sol fulgte var 10 meter nedenfor der Sol støkket dyret. Når så vi tobeinte begynner å bry oss med sporet har det lett for å gå litt i ball. Jeg tenkte som så at vi hadde jo søkt over området mange ganger og ikke funnet noe, så var det et naturlig trekk hvor jeg trodde dyret kanskje hadde gått ut - og Fie fant sporet, heldigvis, vi fulgte det en stund omvendt av hva Sol hadde gått, det var endel blod så jeg var sikker på vi var på rett vei. Tilslutt endte vi på sporstarten og påkjørselstedet.... så mye for min innblanding.

Da var det bare å gå tilbake til støkkstedet å begynne på nytt, og nå begynte det å bli rimelig overtråkket rundt der. Jeg fant endel hår på en skarp stein, der hadde dyret skrubbet seg opp på vei ut og vekk fra Sol og meg. Vi gikk ned pånytt, det måtte jo være blod ett eller annet sted som vi ikke hadde funnet, endelig markerte Fie blod utenfor området der dyret gikk inatt. Da var det bare å følge på, sporet gikk ut i et lite steinbrudd - der fikk jeg bekreftet at vi var på rett vei - sportrykkket viste at dyret spriket på den ene kloven. Nå var det en enkel match for Fie, vi gikk inn i skogen og plutselig stoppet hun opp og bare stirret innover, jeg stirret lenge jeg også uten å se noe. I mellomtiden kom det en mann med rottweiler som lurte på om han kunne gå forbi bak oss, det var en sti der, det var jo greit for meg det. Vi fortsatte og kom ut på en lysning i skogen - og endelig, 50 meter unna på vei inn i storskogen så jeg dyret, det hadde det ikke godt. Det gikk sakte og haltet kraftig på det ene bakbeinet. Jeg var på skuddhold for rifla - men var ikke fornøyd med skuddfeltet, det var ikke reint. Heldigvis for det, rett bak rådyret gikk det en stor sti hvor det passerte 2 mennesker 2 minutter etter jeg hadde kontakt med dyret der.

Fie og jeg gitt litt videre, jeg hadde nå synskontakt med dyret - jeg tenkte jeg skulle komme opp bak det og gikk rundt, fikk satt fra meg Fie, til hennes store fortvilelse, og gikk frempå for å se etter dyret. Jeg kunne ikke se noenting jeg, så det var bare å tusle tilbake til Fie å hente henne - hun visste jo akkurat hvor dyret hadde gått. Hun sporet 60-70 meter videre og inn i et kjerr med brunt ormegress - der hadde dyret lagt seg ned, da var det bare for meg å sige ned i knestående å avlive dyret - det lå kun 5 meter unna oss, så jeg kunne ikke røre meg en meter til. Fie satt da ved siden av meg - hun er i hvert fall ikke skuddredd - det drønnet godt. Den gleden Fie viser når hun da får løpe frem til dyret er verdt all letingen og slitet som dette er. Vi holdt på i over 3 timer før vi fikk tatt dyret.

Vel hjemme igjen var det å slippe ut Sol så hun kunne sjekke ut dyret også, jeg håper at hun husket lukta fra i natt. Begge to var veldig behjelpelige da jeg slaktet dyret. Skaden det hadde var stor, det ene bakbeinet var knekt tvers av og beinpipa stakk ut og det andre bakbeinet hadde knekt av deler av kloven så nerven der lå åpen, det må ha vært veldig vondt å gå for dyret.

Jeg er kjempefornøyd med at Sol allerede har vært på sitt første reelle ettersøk, det var jo vellykket i den forstand at vi hadde nærkontakt med dyret, selv om vi ikke fant det dødt eller fikk avlivet det der og da. Sol er god på ettersøk hun også, hun hadde full oversikt hele tiden - så med mer erfaring blir nok hun like god som Fie.

litt vakum..

Etter siste helg har jeg følt at vi er i et slags vakum. Plutselig er prøvesesongen slutt - heldigvis på en måte. Hva skal jeg finne på til helgen tro? Kanskje det jeg har pleid å gjøre på høsten - nemlig jakte. Jeg tror jeg skal ta noen dager ut i skogen på rådyrjakt, selvom elgjakta starter til mandagen. Det blir vel endel å gjøre etterhvert - sjekke all felt elg - dvs. veie hver elg samt sjekke at det er riktig kjønn og alder på det felte dyret.

Jeg har hatt 2 vakter de siste 2 1/2 uke, dvs. jeg er på vakt nå. I forrige vakt fikk jeg den tristeste jobben jeg har hatt så lenge jeg har vært i Viltnemnda. Det var påkjørt og drept en hund hvor bilføreren bare kjørte videre uten å stoppe. Dette var en gammel, velstelt hund som helt tydelig hadde rotet seg ut i veien. Jeg vet av erfaring hvor vondt det er at hunden blir borte, så jeg tenkte jeg måtte finne eieren. Etter endel kjøring frem og tilbake ringte hundeeieren meg; det er fordelen med å være i Viltnemnda - jeg har god kontakt med politiet, og de visste jeg hadde hunden i bilen. Det var ingen hyggelig opplevelse hverken for meg eller eieren - jeg måtte jo fortelle at hunden var død og i bilen min. Jeg kjørte den hjem og det var et eldre par i 70-årene som eide hunden, de var helt knust. De gråt og jeg klarte heller ikke å holde tårene tilbake. Dette var starten på helgen for nesten 2 uker siden.

Ellers trener jeg Fie og Sol omtrent daglig - vi finner forskjellige øvelser vi trenger å trene på. Nå er det signaler med Fie. Det er ikke lett - dersom jeg stopper henne 2 ganger for så å sende videre, stopper hun automatisk den tredje gangen... selv om det er noe annet hun skal gjøre. Det er ikke bare lett å trene henne, hun tenker selv - og tror hun vet hva jeg kommer til å gjøre. Og, idag tenkte jeg ut hva jeg skulle gjøre etter jeg hadde sendt henne - men, hun kom meg i forkjøpet og stoppet av seg selv - da var det bare å gå ut og hente dummien selv for så å prøve på nytt, men uten å stoppe henne i hele tatt. Hun skal jo ikke stoppe når jeg sender på en markering fordi hun mener å vite hva jeg kommer til å gjøre. Det skal ikke være lett nei.

Sol trener jeg også signaler, hun har blitt veldig flink til å vente på gå-kommandoen fra meg. Knallingen er omtrent helt slutt - nå står jeg i hvert fall ikke på nåler klar til å slå ned på knallingen. Jeg har blitt ganske avslappet i den situasjonen, heldigvis. Vi trener også på ikke-bytte-dummy uansett. Der har vi en liten vei å gå enda, selv om også det begynner å bedre seg betraktelig. Stopp-signalet er hun veldig flink til å høre på, hun hiver seg rundt når jeg blåser stopp på tur.