WT, avslutning jaktcup og klubbmesterskap, 3 i 1

Dagens fotograf på bildene er Ann Kristin Olsen
Årets klubbmestere i alle klasser, Bill ble klubbmester Åpen klasse

Bill dro i land seieren i Åpen klasse i årets jaktcup

Sol ordnet seieren i Elite klassen og Fie ble nr. 3 i årets jaktcup

Fie ble nr. 3 i dagens WT

Bill ble nr. 3 i dagens WT


Lørdagens WT, avslutning cup og klubbmesterskap er rene Kinderegget - 3 i 1. Jeg er strålende fornøyd med hundenes innsats gjennom året og også på dagens avslutning.

BILL: Klubbmester Åpen klasse, vinner av Åpen klasse Jaktcupen 2011, og høyeste poengsum på tvers av klassene.
Bill gjorde en god jobb gjennom alle postene på dagens prøve. Han var noe usikker ved de 2 første dummiene på de to første postene - og da raste også endel poeng, dvs. han fikk 15 av 20 mulige på begge to. Resten av postene gjorde han veldig bra. Postene var : post 1 blind dirigering ca. 30 meter, post 2, dobbel markering, post 3: dobbel markering på linje, post 4 dirigering vi gikk sammen ut og la ut og markering for så å hente dirigeringen først, post 5, dirigering, her satt Bill igjen og jeg gikk og la ut, på vei inn til Bill ble det kastet en markering , rekkefølgen av hva som skulle inn først husker jeg ikke. Totalt endte han på en 3.plass med 83 av 100 mulige.
Bill og jeg venter på tur på post 2

FIE: Ble nr. 3 både på WT og i jaktcupen i Elite klasse. postene i Eliteklassen var dirigering ca. 35 meter, dobbel markering hvor først kastet skulle inn først, dobbel markering på linje med forstyrrelse på vei inn med den først hentede, forstyrrelsen skulle makkerhund hente etter dummy nr. 2 var inne, dirigering og markering, dirigering ca. 40 meter over en grusvei og inn i skogen, markeringen var ca. 40 meter den også ble kastet før dirigering skulle inn, siste post var dirigering med forstyrrelse på vei hjem. Fie gjorde en grei jobb gjennom hele prøven og unngikk noen store feil så da ble også poengene bra, 85 av 100 mulige.
Fie sendes på dirigering post 4



Dirigeringen er inne

SOL: Min store overraskelse - hun klarte å beholde ledelsen i cupen og gikk dermed seirende ut av årets jaktcup i Elite. Jeg er storfornøyd og ikke lite imponert over klovnen min, som jeg aldri vet hva vil finne på. Hun kom seg gjennom alle postene uten de helt store feilene hun også. Resultatet ble da 81 av 100 mulige i Elite klasse, ikke dårlig av en som ikke har 1. premie i AK engang - men den kommer.
Sol kenguru fungerer alltid, på tur ut til dirigering post 4

Sol i kjent stil...på vei ut


Sol på vei hjem med dirigeringen hun også på post 4


Igjen, jeg er strålende fornøyd med innsatsen til alle 3, det er hundene sine det tenker jeg.

Hva holder vi på med nå?

Joda vi trener på forskjellige elementer, nå særlig med Sol. Jeg forsøker å drille inn detaljer før neste år. Forhåpentligvis slipper jeg at hun f.eks. henger i taklampa osv.

Detaljene jeg jobber med er stort sett alt, fotgåing (noe jeg har vært sløv med), stoppsignaler, sidedirigeringer osv. osv.

Det er visst bare å stå på videre. Jeg har funnet ut hvorfor noe går galt, det er ene og alene min egen feil, slurv under innlæring - ikke lurt i hele tatt. Så nå er det bare full skjerpings.

Konkurransesesongen med Fie

Flatmesterskapet Hokksund 12.6.11 - Fie beste hund i VK

Vi startet årets sesong på WT i Hokksund. Fie stilte i VK. Dette gikk veldig bra og vi vant VK. Bare en kommentar til det, helt topp!!




Neste prøve var NLM, der var vi som vanlig på lag med Øyvind og Irma og Fredrik og Lea, årets unghund hos oss var Alf Roger med Svein, i år gjorde vi en meget vellykket vri, vi hadde med en lagleder som skulle ta ansvaret for laget og postene, hvilken hund som skulle gjøre hva. Vår lagleder var Vibeche som gjorde en kjempejobb for oss. Vi hadde sponsorer i år nemlig Winge Våpen, derav vårt navn Team Winge Våpen, og Hills så da var ingen sultne heller.

Som vanlig var lørdagen satt av til grunnomganger og etter middag på lørdag ble årets finale lag presentert. Vi ventet i stor spenning på hvor på resultatlista vi lå, vi hadde en god følelse men, en vet aldri - det er dommerne som dømmer. Det gikk over all forventning, Team Winge Våpen ledet med hele 50 poeng til neste lag, Oslo Omegn.

Dessverre blir poengene fra lørdagen strøket på søndag, så da starter alle lagene med samme poengsum, nemlig 0. I år var det 2 finaleposter. Alle 6 lagene var med på første post, der ble de 2 dårligste lagene slått ut så til post 2 var de fire beste lagene igjen. Vi hadde en veldig god følelse etter første post - så spenningen var stor til 2. post. Hvordan ville det gå der? Vi var fornøyde der, men Oslo Omegn laget var haddet bedre enn oss. Så da var spenningen like stor igjen. Vi gikk til lunsj uten å ane hvem som ble best. Under premieutdelingen ble det raskt klart at det igjen sto mellom Team Winge Våpen og Oslo Omegn. Det viste seg at det skilte 8 poeng mellom nr. 1 og nr. 2 og jubelen sto i taket for oss i Winge Våpen, vi ble årets vinnere av NLM.

Så begynte jaktprøvesesongen. Der var det litt forskjellig på prestasjonene våre. Den første prøven brøt jeg med tanke på Fie's alder og meget stor og tung myr å jobbe i, så da ble det en 0 der. Neste prøve var omtrent bare vannarbeid, det var dirigering på vann, dobbeltmarkering på vann, markeringer på land hvor hundene måtte svømme over og ut av syne for oss. Feltet lå på den andre siden av vannet så da var det jammen svømming frem og tilbake der også.

Her hadde jeg den egentlig morsomste opplevelsen jeg noengang har hatt på en prøve. Det ble skutt og kastet en dobbeltmarkering et godt stykke bortenfor oss, vi hørte skuddene ett stykke unna, men så aldri noen markeringer. Det var å sende i den retningen vi hørte skuddene. Jeg sendte Fie og hun forsvant, Fie jobber stille så vi hverken hørte eller så noe til henne. Alle de andre hundene hørte vi i hvert fall, det plasket og braket inne i skogen. Etter noen minutter kom Fie ut med en dummy og jeg sendte på nytt i samme retning. Fie forsvant stille, og siden hørte vi ingenting. Det var helt stille. Til slutt gikk dommeren bortover kjerreveien vi sto på for å se etter Fie, plutselig bråsnudde han og kom joggende - med Fie ved siden av seg med dummy. Det var utrolig morsomt å se på, først dommeren så Fie rett bak. Da vi var ferdige med prøven og gikk tilbake, kom kasteren på denne markeringsøvelsen bort til meg og sa at Fie var den eneste av hundene som hadde holdt seg i riktig område hele tiden og den som jobbet mest effektivt, det var morsomt å høre.

Resten av prøven gjorde Fie egentlig veldig bra, hun er tung å dirigere det vet jeg - og det vet også alle dommerne etterhvert, så da fikk vi en god 2. premie og det er jeg veldig fornøyd med.

Årets siste jaktprøve gikk ikke så bra der nullet vi igjen, med den begrunnelsen at Fie er litt tungdirigert. Kan ikke skjønne det jeg, Fie bestemmer seg bare for hva som er best for henne så kan jo jeg si hva jeg vil....

Vi deltok også i årets RM, nå er Fie veteran så da var det Veteranmesterskapet vi deltok i. Det er det samme som RM, men hunder over 8 år er automatisk med i Veteranmesterskapet. Vi gjorde det kjempedårlig på en post, og det var synd. Men på de øvrige postene var Fie veldig flink.

Resultatet ble 96 poeng av 120 og vi ble nr. 2 i Veteranmesterskapet, slått av en svensk hund... så da er i hvert fall Fie den beeste norske veteranen.

Jeg har bestemt at til neste år skal vi ikke delta på Jaktprøver, kun WT. Jaktprøvene har blitt tøffere og tøffere og Fie fyller 9 år i desember så da skal hun få lov til å ta det litt mere med ro, hun er jo en veteran - selv om hun er kjempesprek og elsker fortsatt å trene.

Hva gjør jeg når jeg ikke trener hund?

Her ser alle grunnen til at jeg kjører rundt i en gammel rusten Voyager -

Konkurransesesongen med Sol

Vannpost på flatmesterskapet 12.6.11, fotograf Ann Cathrin Solbakken

Vi har stilt på noen prøver både WT og jaktprøver med vekslende hell. Vi stilte på Flatmesterskapet i Hokksund, Sol gikk kjempebra på 4 av 5 poster. Den 5. var vann og der fikk vi en forstyrrelse som Sol ikke takla helt. Det var mengder med vann i elva så den gikk langt over sine bredder, dermed sto vannet over gangveien og mange trær sto i vann deriblant en furu med kongler. I det skuddet og dummien gikk datt det også ned en kongle fra treet - da var Sol ute å "padle" hun klarte ikke å slippe ploppet fra konglen og dermed ble det 0 på den posten. På de 4 øvrige postene hadde hun 77 av 80 mulige poeng så da ble jeg litt oppgitt. Men, Sol var enda vanskleigere å få i vann da så kanskje hun brukte kongleploppen som sin avledning...

Vi har stilt på 3 jaktprøver i AK denne høsten og det har vel heller gått dårlig. Den ene prøven var vanskelig der fikk vi en 3. premie. Det aller mest postive og som gjorde meg kjempefornøyd var at Sol var 1 av 4 hunder som klarte å svømme over - de resterende 9 hang i vannkanten på feil side, de kom seg ikke over vannet. Da var jeg stolt over prestasjonen til Sol - det viste seg i hvert fall at treningen vår i sommer har nyttet. De to øvrige prøvene fikk hun 0, den ene var hun fullstendig ute av kontroll, hun bokstavelig talt hang i taklampa - var helt gærn. Den andre der tror jeg det var mengden av tilskuere og deltakere som sto rett ved oss med paraplyer og store regnponchoer som gjorde at hun ikke turde å komme inn til meg med viltet - hun slapp det 3 meter unna meg 2 ganger. Hun er en pingle og det vet jeg jo.

Høstens store WT, Retrievermesterskapet deltok vi også på. Der gjorde hun en flott jobb og fikk bra poengsummer hele veien, jeg er veldig fornøyd med henne der - hun fikk 89 poeng av 120 mulige.

Sporprøvene har jeg kommentert tidligere.

Sommersesongen med Sol

Hva har Sol jeg trent på i sommer tro? Ikke noe å lure på, vann, vann, vann og atter vann.Sol sluttet brått i fjor sommer å gå i vann, hun nektet plent - det var ikke mulig å få henne uti, ja 2 meter fra land var greit, men 3 meter? ikke snakk om. Da årets sommersesong begynte hadde jeg ett mål med Sol, og det var å få henne uti vannet og hente dummier, enten det var på blankvann eller over. Vi trente fortrinnsvis på å sende over til den andre siden, og etter hvert gikk det bedre og bedre. Jeg måtte noen gangen fortelle henne at, jo hun skulle hente dummien og svømme, ikke løpe rundt. Hun er en liten smart hund, så hun svømmer over til andre siden og når hun skal tilbake vurderer hun om det er lettere og raskere å løpe rundt eller om hun skal svømme. Kjenner hun veien rundt løper hun, er veien ukjent svømmer hun.

Vi er så heldige at vi har 3 vann i gangavstand så jeg fikk absolutt variert vannene vi trente ved. Det fineste er bildene over. Første gangen jeg skulle sende over der, gikk jeg rundt og la ut, Fie og Sol satt og ventet et godt stykke unna, Sol må ikke se eller være med rundt på den måten - da løper hun rundt hjem. Jeg gikk frem til toppen av knatten, det er et stykke ned før hun nådde vannkanten - Jeg sendte og under over alle undre hun gikk!!! Over vannet til andre siden - der lå dummien i vannkanten, etterhvert har jeg flyttet dummiene opp til stolpene til kraftlinja og dit går hun uten problemer. Hun har heller ikke skjønt veien tilbake på land, så da svømmer hun begge veier. Hele bildeserien over der derfra.

Etter endt badesesong kan jeg oppsummere med at hun går i vann og svømmer over, men må nødes og presses litt tidvis. Neste års prosjekt er da å få mer spontant uti vannet.

Jaktprøve og WT med Bill

Bill og jeg venter på tur

Dommeren beskriver feltet for meg

Feltet går så det suser

Full fart hele tiden


Anita har trent og trent med Bill - i våres begynte vi å sikte oss inn mot en jaktprøve på høsten, vi valgte Osloprøven. Vi har trent på de forskjellige elementene som jeg trodde ville dukke opp. Prøven ble vanskeligere enn det jeg trodde den ville bli.

Dommer på Bogstad den 17. spetember var Erling Skotner. Han hadde lagt opp en prøve med flere litt vanskelige momenter. Vi begynte med en enkel markering som Bill løste uten problemer. Neste moment var feltsøk. Feltet var lagt opp med flere vanskeligheter, det var vann på venstre siden av oss - vi sto 30-40 meter fra feltets begynnelse og for å komme dit måtte Bill passere gressplen, gangvei og mer gressplen. Dette løste Bill uten noen problemer, han hadde god fart ut i feltet og kom langt nok ut med en gang, han overså vannet og gangveien var intet problem. Han plukket raskt inn dummy etter dummy - noe dommeren var veldig fornøyd med, han var så fornøyd at vi ble stoppet etter 4 dummier. Deretter var det fotgåing mot en vannmarkering. Ny fotgåing mot en landmarkering, så snudde vi oss og det gikk en markering på vann - denne skulle inn først. Til slutt skulle landmarkeringen inn. Bill løste alt dette uten noen problemer, vi sto 10-15 meter fra vannkanten og dummien kom inn i hånd uten at han ristet seg. Den siste landmarkeringen ble en kombinasjon av markering og dirigering. Bill gikk hele prøven uten noen problemer - alt gikk på skinner.

Så var det bare å glede seg til premieutdelingen - jeg håpet og trodde det skulle bli en 1. premie og det ble det. Dermed er opprykket til AK i boks så nå er det trening mot AK som gjelder.

Ettersøk

Idag var Sol og jeg ute på ettersøk etter påkjørt rådyr. I disse dager er det ikke noe særlig at geitene blir påkjørt. Enten har de nettopp kalvet eller så skal de kalve en av de nærmeste dagene.

Det var rett nedi veien for oss, en av kollegaene mine i Viltnemnda ringte og lurte på om jeg hadde tid til å ta over. Han var på jobb, og hadde dratt ut for å avlive geita, men idet han bandt bikkja for å skyte geita spratt hun opp og sprintet over veien og inn i skogen. Det ene forbeinet hang og slang - tydelig hun var skadet.

Sol og jeg overtok stafettpinnen. Sol sporet greit fra liggeplassen ved veien og inn i skogen på den andre siden. Sporet tok en sving og opp en bratt skrent som startet med en fjellrabb jeg måtte krabbe opp til første platå - der lå selvfølgelig geita, men det hjalp ingen ting Sol hadde gått til topps og oppdaget fort at der var ikke spor - men derimot ved siden av meg sånn omtrent 2 meter der lå geita - og jeg sto på alle fire med kombien på ryggen. Geita spratt opp med Sol oppå seg, og hun forsvant lynraskt ned av fjellrabben gjennom en hage og over veien. Sol hadde vel verdens lengste ansikt akkurat da tror jeg.

Vi fortsatte over veien før vi tok en lengre pause i håp om at geita skulle legge seg ned igjen. Jeg vet jo at er det kun beinet som er skadet har jeg ikke en sjans til å ta henne igjen. Det var viktig å finne utav om det var mer skader enn beinet. De klarer seg bra på 3 bein selv om det ser stygt ut - og vi må tenke på kalvene også i disse dager. De ligger nyfødte rundt omkring, geita er bare innom 2-3 ganger i døgnet for å mate dem. Resten av tiden ligger de og trykker - helt i ro til de omtrent blir tråkket på. Jeg håpet jo at geita bare hadde beinskade, og sjansene var store for det utfra hva jeg visste fra vi gikk ut og hva jeg så da hun skvatt avgårde. Vi fortsatte å spore og det gikk ut og inn i hager bortover, tydelig et hagedyr dette her, da er også mulighetene for at det klarer seg større.

Vi måtte opp ytterligere en skrent og gjett hvem som lå på toppen? Joda det var geita det, og Sol var nå ca. 1/2 meter unna da hun skvatt ut i lynraskt tempo. Da fulgte jeg sporet til veien før jeg "friskmeldte" henne. Hun hadde i hvert fall ingen alvorlige indre skader.

Nå er kalvingen i full gang, og alle som trener jakt ute i skogen og på myrer bør tenke seg vel og lenge om før hundene blir brukt. Bakkerugende fugler ligger på reir, det finnes endel vadere i myrområder, skogsfugl ruger på bakken, det samme med noen andefugler. Til slutt er det rådyrkalvene som kan ligge alene utpå myra eller bak en stubbe, inne i et lite kratt - flott å sende hund til, men, men det er et stort MEN, ikke gjør det.Har bikkja vært innom kalven og snust uten å gjøre noe mer har skaden skjedd, høyst sannsynlig vil mora avvise kalven og den vil sulte langsomt i hjel. Dessuten, jakttrening nå og reelt viltstell med jakt som hensikt kræsjer totalt. Enhver ansvarlig jeger vet det! Alle andre burde sette seg litt inn i hva det betyr med jakttrening av retrievere nå.

Henstillingen min til alle er: gjør noe annet nå i en periode på 6-8 uker så viltet og fuglene kan ha en mulighet til å vokse opp. Det er noen triks man kan gjøre for å kunne trene litt ute, men det kan jeg komme tilbake til dersom det er interesse for det.

Tilbake til dagens ettersøk, jeg er glad jeg kunne friskmelde geita. Har hun født alt har kalvene mammaen sin i live og hun klarer fint å ta seg av dem. Da slipper jeg å dra ut å avlive bittesmå kalver som roper etter mammaen sin. Har hun ikke født kommer kalvene en av de nærmeste dagene og kalvene vil ha en mulighet til å leve opp.

Endelig er vanntreningen igang igjen

Jeg er utrolig heldig som har mange småvann i nærheten. Jeg kan gå tur å legge turen innom 4 forskjellige vann med forskjellige utfordringer i hvert vann. Turen tar da noe sånt som 2 1/2 time...

Idag tok jeg med 4 dummier og gikk innom 3 av vannene. Og, Sol er over primadonnanykkene fra i fjor!!! Det virker som om alt er enklere nå, heldigvis. Jeg forsøkte å kaste dummy over en litt bred vik, men den landet 1 meter fra vannkanten hver gang. Jeg sendte Sol og hun svømte rett over, gikk opp på land og derfra dirigerte jeg henne i riktig retning og uti vannet igjen. Jøss og jøss, jeg ble helt imponert over den lille gulingen min. i 70 % av tilfellene fikk jeg også dummien i hånd uten risting først, hun satte seg pent ned og avleverte før risting. Det ble bare bedre og bedre for hver dummy - jeg passet på å ikke overdrive på hver plass, kun 1-2 dummier pr. plass pr. hund.

Vi forflyttet oss videre og kom til vannet som har både våt utgang med siv og gyngende grunn, jeg kastet dummien utpå blankvannet - her er det i hvert fall 100 meter over til den andre siden, og i disse tider med hekking av fugl må jeg være forsiktig hvor jeg trener. Jeg er også usikker på om jeg i hele tatt vil klare å få dem over til den andre siden når jeg trener alene, her er det nok en fordel å ha med seg en kaster som kan påvirke veldig. Ellers mistenker jeg dem for å løpe rundt - i hvert fall tilbake....det er jo godt kjente plasser og stier for oss.

Vi har hatt en super 17. mai i skogen!

Sporkurs

Sist helg hadde jeg sporkurs her igjen. Det er et sikkert vårtegn, når sporkursene starter opp igjen.

Denne gangen som alltid før, det er en interessert, ivrig og engasjert gjeng med kursdeltakere som møter. Vi starter alltid opp med en teorikveld. Det er mye man skal huske på selv om det "bare er spor" som mange sier. Absolutt lurt å få med seg det aller mest grunnleggende om hund, klima, miljø og tilrettelegging av sporene.

Lørdag morgen møtte deltakerne opp - og alle hadde husket hjemmeleksa si, veldig bra. Det ble en lang, interessant og spennende dag for oss alle - meg inkludert. Jeg lærer alltid noe nytt på disse kursene, det er jo ikke 2 hunder som er like og alle må leses riktig og vi må ta de riktige grepene for å få det til å fungere best mulig. Det siste som ble gjort var å legge spor lørdag kveld - sistemann kjørte ut av tunet her kl. 19.30 og da skulle jeg legge et konkurransespor for en av hundene.

Søndag møtte det mange spente deltakere opp. Ett par av dem hadde til og med mistet nattesøvnen siden det regnet ganske mye lørdag kveld og natt. Hvordan ville dette gå - og sporet de hadde lagt var så vanskelig... Ikke noe problem sa hundene. Det gikk på skinner for alle sammen. Endel kunne jeg hjelpe dem med underveis. Jeg går jo alle spor med hver enkelt for å så hvordan hunden går og hvordan fører går med hunden. Oftest er det fører jeg kan hjelpe i selve føringen av hunden. Det er så mye å tenke på. Det dukket opp mange spørsmål etterhvert også, det er bra det er jo derfor de går på kurs. For, som jeg sa, hadde alt vært perfekt så hadde det ikke vært noe mening i å gå på kurs.

Som en avslutning på kurset gikk jeg konkurransesporet med Sol. Hun gikk på skinner, lot seg ikke avlede av et spor som gikk parallellt ett par meter unna engang. Det gikk greit til vi var 3 meter fra sporslutt, da hadde hun kontakt med et veeeldig ferskt rådyrspor - jeg hørte dyret og jeg tror Sol så det. Da fikk deltakerne se hvordan ettersøkshunden slo inn, da var det ikke mye interessant med den gamle klauven og det kunstige blodsporet nei. Men, etter litt utredning kom hun til sporslutten hun også.

Alt i alt en meget trivelig og slitsom helg for både deltakere og meg. Kanskje litt kjedelig for Fie og Sol som måtte ligge i ro i sekkene sine fra 10 til 19.30 på lørdag og 10.00 - 16.00 på søndag.... Men, det er utrolig god trening for dem, de må forholde seg til andre hele dagen uten at jeg er der som støtte, og Sol er ikke like tøff da nei, da ligger hun bare å letter litt på leppa dersom det er noen som blir litt nærgånede.

Gaupa, den er virkelig den...

Pus på vei til rådyret

Mat må en sulten katt ha

Så er det på tide å finne seg et sted å hvile

Alle bilder tatt av EH Agerup

Rett før helgen fikk jeg forespørsel om jeg hadde dødt påkjørt rådyr liggende - det hadde jeg, det er jo det mest naturlige i verden det; å ha døde dyr liggende i nærheten.... Det var en ung naturfotograf som hadde planer om å fotografere reven på rådyråtet. Rådyret ble hentet og søndag kveld fikk jeg melding om gaupe på rådyret. Fantastiske bilder tatt av en 16 år gammel fotograf - moro. De er heller ikke tatt langt herfra, men jeg vet jo at gaupa er i nærmiljøet. Søndag kveld fikk vi stanset hestene i å stikke for n'te gang fordi gaupa reker rundt her.

Den store prøvehelgen

Foto Vibecke Gundersen

Helgen 6., 7. og 8. mai var den store sporprøvehelgen. Fredag dro jeg til Mellomdalen, Rakkestad for å legge 2 spor. Da var jeg sikret å komme med på lørdagens prøve med både Fie og Sol.

Lørdagen kom og jeg skulle gå sporene med Fie og Sol før jeg gikk som sporlegger på mine 2 lagte spor. Fie var først ut. Hun tok ut i bra tempo, i et rett og slett for j... terreng. Det lå trær på kryss og tvers store deler av sporet, og der det ikke var trær var det skrent eller myr. I første vinkel dreide Fie greit til venstre mens sporet gikk til høyre - hun stoppet med en gang og utredet ett eller annet en stund. plutselig var det som om halve treet skulle velte - men, det var ei røy som forflyttet seg oppover rett over hodet på oss. Fie utredet beiteplassen hennes. Etter dette gikk det som på skinner en periode, vi gikk opp en bratt skrent og da var jeg glad jeg hadde lina å holde meg i ellers hadde jeg tippa ned skrenten igjen. På toppen satte Fie inn turboen og dro rett frem - da visste jeg med en gang at det var ferskspor og ikke blodspor hun fulgte, da mener jeg virkelig ferskspor, sannsynligvis støkket vi dyret - mulig Fie hadde blikkontakt med det. Vi hadde en liten diskusjon om akkurat dette - hun ga seg og fortsatte på blodsporet og da gikk det greit helt frem til sporslutt.

Så var det bare å vanne Fie og roe det litt ned før jeg forflyttet meg til neste spor. Der var det Sol som skulle gå. Plutselig gikk det litt roligere og mer kontrollert, men iveren og konsentrasjonen hennes var ikke noe mindre enn det Fie hadde. Det var ingen store forstyrrelser som vippet Sol av pinnen så vi fant sporslutten veldig greit.

Nå kunne hvertfall Fie og Sol slappe av i bilen mens vi gikk de andre prøvesporene som jeg hadde vært sporlegger på. Dagen gikk fort, og det var deilig å komme tilbake til sekretariatet og ta seg en pause og prat med de andre.

Endelig var det tid for premieutdeling - jeg var veldig spent. Jeg lurte på hvor mye dommeren trakk for fersksporingen til Fie - hun var ca. 15 meter utenfor sporet. Det fant jeg fort ut, hun fikk en 2. premie både for tempo som var litt høyt i første del av sporet samt for fersksporet hun gikk ut på.

Spenningen steg hos meg etterhvert som en etter en ble ropt opp, og da det sto igjen 2 dvs. meg og en til var det nesten ulidelig spennende for meg. Og, sjokk over sjokk, Sol vant hele prøven med 1 premie med HP. Det var 24 med på prøven derav 10 sporchampions både norske og svenske - da er det gøy å slå til med en "underdog". Hadde Sol hatt tellende utstillingsresultater hadde hun fått sporchampionatet denne dagen. Det var hennes 3. førstepremie på rad, og den første med HP. Jeg svevde hjem til tomt hus - litt kjipt å ikke ha noen å dele gleden med der og da, jeg er jo vant til det.

Jeg kunne ikke feire seieren, jeg skulle på prøve på søndag også. Denne gangen i Aremark og hos Follo Østfold Dachshundklubb. Også nå skulle jeg gå tidlig. Denne dagen var det Sol som var førstemann ut. Det gikk i et meget behagelig tempo - men gleden og iveren hun viste hele tiden var stor. Det var kjempetørt i området - jeg visste jeg var på sporet fordi jeg så fottråkkene til sporleggeren. Dommeren ville jeg skulle påvise blod underveis i sporet, heldigvis fant jeg det med jevne mellomrom. Det var fryktelig tørt i områdene der denne prøven gikk. Sol kom greit til sporslutt og dommeren sa hun var en super hund, uvanlig energisk til å være labrador....

Så var det Fie igjen for den samme dommeren, men med en annen sporlegger. Mens vi ventet på dommeren som gikk med en annen hund pratet vi litt om spor og været for tiden. Sporleggeren fortalte det var 28 grader dagen før oppe på furukollen da han la sporet hennes. Der var det så tørt at det støvet av mosen, også her var sporene etter sporlegger veldig tydelig og lett å vite at vi var i sporet. Jeg fant heldigvis noen blodflekker her også, denne dommeren hadde dette som en av sine "kjepphester". Fie gikk støtt gjennom hele sporet, jeg syntes hun gikk bedre enn Sol så nå var jeg sikker på at Fie var best.

Endelig kom premieutdelingen. Men, merkelig nok ble jeg ropt opp med Fie's katalognr. først - hun fikk en ren førstepremie, veldig bra det også da. Til slutt ble det en reprise av lørdagen 2 dommere sto igjen med hver sin hund hvorav Sol var den ene. De leste opp hver sin kritikk - og da den andre dommeren leste sin, visste jeg vi ble nr. 2 - vinnerhunden hadde støkket ut en and i sporet sitt. Premiegraden til Sol ble også denne dagen en 1. m HP. Dommeren skrev om Sol "Særdeles god start og ut i behagelig tempo, som holdes spret ut. Hunden har topp konsentrasjon og energi i oppgaven. Fører leser hunden godt. Sårleie markeres og fører påviser blod sporet gjennom. En fryd og dømme denne ekvipasjen idag."

Alt i alt en super helg med supert resultat - særlig for Sol, 2 x 1 m HP på 2 dager er kjempebra. Sol tegner til å bli en like god om ikke bedre sporhund som Fie. Forskjellen på de to er en ting, tempo. I blodspor har tempo utrolig mye å si - det avgjør faktisk premiegraden.

Påkjørslene drar seg på

Forrige uke var det vakt igjen, og på snaue 4 døgn hadde jeg 4 påkjørsler.

Det var et dyr som var dødt da jeg kom frem - alltid trivelig å få telefon fra politivakta etter midnatt...

Så var det dyret som haltet vekk fra veien - frem med sporsele og denne gangen var det Sol sin tur. Denne påkjørselen var nesten nede på Tangen brygge der båten til Aker brygge går, der er det bra bebygd. Jeg er glad Sol veier snaue 23 kg - jeg måtte lempe Sol over sikkert 20 gjerder før jeg ga opp (det er en grunn til at jeg ikke kan ha tung hund) - dersom dyret var veldig skadet hadde jeg tatt det igjen før, det hadde jo hoppet over alle disse gjerdene - jeg friskmeldte det.

Neste telefon var et dyr som var påkjørt, men ikke dødt det lå hardt skadet i veibanen. Da var det å dra ut igjen, selvfølgelig hadde jeg ikke våknet enda - det var jo lørdag morgen. Jeg måtte avlive dette dyret, det er alltid leit å skyte et vakkert dyr, men han greide ikke å reise seg.

Helgen ble avrundet med en påkjørsel rett før midnatt søndag - dyret løp inn i hjulet på bilen. Dette dyret reiste seg og sto fortumlet og forslått i en stikkvei. Bilisten sto og så på det da jeg snakket med ham. Han sa han skulle ringe dersom det rørte seg. Underveis til stedet ringte han tilbake og sa at dyret hadde gått noe stivt og krøkkete nedover veien etter de to andre det var i følge med. Bilisten kjørte etter for å se etter det, men så det ikke. Det haltet heller ikke, så da konkluderte jeg med at det sannsynligvis kun var mørbanket og støl etter påkjørselen.

Jeg var glad da mandag morgen kom og jeg kunne gå av vakt for denne gang.

Sportrening

Etter jaktcupen har jeg lagt denne treningen litt tilside - eller rettere sagt, jeg har kombinert med sportrening. Gleden både Fie og Sol viser over å gjøre noe annet er enorm. Det er visst ikke bare jeg som blir litt lei av å trene det samme hele tiden. Det er jo ikke akkurat det samme da, men temaet er det samme. Det er greit "ja takk, begge deler" dvs. både spor og jakt.

Blod har blitt tint og skanker hentet frem. Jeg har gått noen spor med begge to, flest med Sol som trenger det mest - trodde jeg. Jeg har meldt opp til flere sporprøver utover våren frem til St. Hans og da må det jobbes ja. Jeg er nøye på spornøyaktigheten og at de er sportro, dvs. følger det sporet jeg setter dem på. Det trenger jeg i det virkelige livet mitt.

Både Fie og Sol var noe rustne i sporet etter en lang vinter, og kun reelle ettersøk nå de siste 2 månedene. Forskjellen på dem er ganske stor. Fie er som en tanks i sporet, jeg sliter med å holde farten nede, hun er så sporsikker at det går fort i svingene der. Jeg har aldri greid å få farten nok ned, noe bedre har det blitt - men det går litt fort, så jeg har den følelsen av at jeg er som en and, kul og rolig på overflaten, mens jeg jobber som f... "under vann" for å holde tempoet nede.

Sol derimot har bedre tid. Hun har den samme intensiteten og gløden som Fie, men hun tar det litt mer med ro, dermed blir sporingen mer behagelig for oss begge. Jeg slipper å jobbe så veldig for å holde farten nede. Jeg har også gått noen flere spor med Sol for å forsikre meg om at hun er spornøye, og det har blitt bedre og bedre for hvert spor. Det siste testsporet jeg gikk her hjemme var 28 timer gammelt og 750 meter langt - det er ganske så tørt ute for tiden, så jeg var spent på om hun ville klare det over tørre stein og fururabber. Ikke noe problem sa Sol, dette fikser jeg.
Da var vi klare for årets sporprøver.

Jaktcup post 3

26. april var dagen for tredje post i årets cup, som besto av dobbel markering for Bill i AK og trippel markering for Fie og Sol i EK.

Bill hadde full kontroll over dummiene - men han er jo "mann" så da måtte han stå å se litt opp i himmelen og rundt seg... i takt med tankene hans forsvant også poengene... Han endte opp med 16 av 20 poeng, noe vi er veldig fornøyde med - og sist men ikke minst, vi ligger fortsatt i tet i AK etter 3 poster.

I EK var det trippelmarkering. Vi var 2 som sto sammen og det ble kastet først 3 dummier på en side, så snudde vi oss og det ble kastet 3 dummier til. Så skulle første hund hente en av de først kastede dummiene. Deretter var det å snu seg igjen og hund nr. 2 skulle hente en av de sist kastede dummiene. Så var det å snu seg tilbake for at hund nr. 1 skulle hente i det første området, og snu seg igjen for at hund nr. 2 skulle hente i det andre området. Tilslutt skulle begge hundene hente hver sin dummy samtidig på hver sin side.

Sol sto som første hund og skulle markere de 3 første dummiene. Vi snudde oss og hun markerte nok de 3 siste dummiene også. Sol hadde full kontroll over alle tre dummier, så det var rett ut og rett inn 3 ganger. Jeg valgte å sende henne ut til den først kastede dummien, så nr. 2 og til slutt nr. 3 - hvorfor? Fordi jeg tenker som så at hun har veldig godt av å holde minnet på markeringene lengst mulig, dette var en ypperlig anledning til å trene på akkurat det. Her fikk vi alt, både mange markeringer og makkerhund som også skulle hente mellom hver gang Sol skulle hente sin. Sol viste at hun hadde full oversikt over alle tre hele tiden.

Fie har jo alltid jernkontroll over markeringer. Vi sto som hund nr. 2 der, så hun skulle markere de 3 siste dummiene. Dummy nr. 1 og 3 markerte hun greit, nr. 2 så ingen av oss - men hun hørselsmarkerte den. Dette gjorde at jeg sendte henne først på dummy nr. 4 så på den aller sist kastede. Jeg tok den hun ikke så tilslutt for å gjøre det enklest mulig for henne - det var en riktig beslutning. Hun løp ut i riktig område og søkte seg raskt tilbake til dummien.

Makkeren vår er ung så den knallet ut mens Fie var ute og hentet dummy nr. 2 - Fie lar seg ikke vippe av pinnen selv om det kommer en og skal hjelpe henne og vimser rundt, så det gikk bra.

Resultatet ble da: Sol 20 av 20 og Fie 20 av 20 poeng.

Fortsatt leder Sol Eliteklassen, men nå kommer Fie og Ida som kanonkuler bakfra, så vi koser oss så lenge vi er i tet...

Vilttrening

Sol med and

Valtyr og Carmen

Valtyr, Carmen og Humla

Jeg avtalte med en av de andre at vi skulle trene med vilt Skjærtorsdag. Da måtte jeg legge oss i skikkelig trening. Sol har jeg omtrent ikke trent vilt med i hele tatt, og kanin har hun aldri hentet. Det var bare å finne frem and og kanin fra fryseren og tine opp.

Det gikk veldig bra, hun tullet med kaninen de første gangene, men så brukte jeg pipetennisballen som belønning og plutselig kom både kanin og and inn uten noen store problemer. Hun slapp de ned foran beina mine i begynnelsen, men det bedret seg også raskt.

Da treningsdagen kom hadde vi 10 fugler, 4 ender, 3 alker, 1 fasan, 1 nøtteskrike og 1 due. Det var fugler i alle størrelser for å si det sånn. Vi la ut 2 felt ett lett og ett litt vanskeligere hvor vi merket av hvor fuglene lå. Da kunne vi både holde øye med hva hundene gjorde samt legge ut feltene på nytt.

Sol hentet de fleste fuglene, den eneste hun hadde litt vegring mot var nøtteskrika. Det var tydelig det var "noe" med den. Hun tok den med da, når jeg gikk ut til henne for å få inn fuglen.

Før vi trente kom Lise innom med Valtyr, hun hadde vært ute på ridetur. Det er alltid koselig med besøk syns jeg. Sol var av den bestemte oppfatningen at Valtyr tilhører henne og må passes på - det er ikke jeg enig i, så der må vi ta en diskusjon ved en passende anledning, dvs. når vi har treningsbesøk, og hun prøver seg igjen. Jeg trodde anledningen kom idag, men da var hun en engel - ikke antydning til noe som helst. Sikkert fordi jeg planla ned i detalj... Men, det kommer flere anledninger.

Treningspåske

Sol klar for nærsøk, alle foto S.Winsevik

Pause må vi også ha

Det går så ørene flagrer


Linjetrening med store og små

I år er påsken såpass sent at vi holdt oss hjemme, ikke noen fjelltur på oss. Da var det mye bedre å legge opp til fellestreninger.

Palmelørdag var vi på et av de store jordene. Da fant jeg ut at vil man trene så trener man, selv om en er småbarnsmamma. Løsningen er såre enkel - ta med barnet! Det gjorde Christine, og en så snill og grei 2-åring skal en lete lenge etter. Han var fornøyd med å sitte i vogna eller hjelpe til med dummiene. Det var så koselig å ha med en liten en også, ikke bare hunder. Sol trenger absolutt barnetrening, hun er ikke så veldig vant med barn, her vi bor uti "ødemarken" er det ingen småbarn i nærheten. Etter hvert syntes Sol det var helt greit å ha med 2-åringen rundt på jordet, hun fulgte nøye med hva han gjorde med dummiene.

Vi la ut 3 områder med dummier, samt 2 nærsøkområder. Det var morsomt å sende med forskjellig lengde ut, og hundene hadde ingen problemer med å huske hvor områdene var. Som vanlig måtte Fie avslutte de forskjellige områdene, det er greit å ha med en erfaren hund som leter til den siste dummien er funnet - eller den siste tennisballen...

Helgekurs i Sverige

Foto bildene under, Morten Nilsen





Sol på vei inn, foto AK Olsen

8.-10. april satte vi kursen sydover til Backamo utenfor Uddevalla. Det var kurs med Jens og Sofia Palmquist. Vi hadde meldt oss på AK/EK gruppa og vi fikk endel å jobbe med denne helgen. Trykket var stort hele tiden og hundene fikk virkelig kjørt seg. Jeg fakt ut at vi har vel gjort treningen for enkel, det er lurt å ha noe strekke seg etter.

Kurset startet lørdag med at vi skulle legge igjen dummy til dirigering, avstanden var valgfri. Vi fikk vite hvor vi skulle sende fra og selv bestemme liggestedet. Jeg valgte det midterste stedet der avstanden var 80-90 meter. Før vi fikk sende til denne dirigeringen skjedde det veldig mye med markeringer etc. Da jeg endelig skulle sende Sol hadde hun glemt hvor dummien lå, men hun husket alle markeringsnedslagene som lå mellom meg og dummien. Her fikk jeg beskjed om å kalle inn hver gang hun skjente ut av linja, jeg skulle ikke bruke fløyta, den ville da fungere som en korrigering og det var ikke meningen. Fløyta skal være en hjelp og noe positivt. Etter hjelp fra Jens og en startpistol kom hun seg ut til riktig sted og fikk funn. Vi la ut dummy på eksakt samme sted og gjentok øvelsen med en liten vri, da husket hun eksakt hvor dummien var og det var ingen tvil denne gangen heldigvis.

Dagen fortsatte med mer eller mindre vanskelige oppgaver, og mange aha-opplevelser for meg. Det var to slitne sjeler da kursdagen var over ja.

Søndagen var trykket enda større, og vi fikk kjørt oss like mye denne dagen. Sol fungerte veldig bra, hun gjorde det hun skulle stort sett hele tiden. Det ble kastet markeringer drøye 100 meter unna, det var for langt. Det var ikke mulig å få henne så langt ut i hele tatt, hun snudde ca. 30 meter unna hver gang.

Jeg var sliten da vi endelig satte kursen hjemover etter denne meget vellykkede kurshelgen på et flott kurssted. Suverene treningsområder, god mat og kjempehyggelige kursdeltakere. Kan man ha det bedre?

Rådyr i trøbbel

Rådyret står fast i porten

Jeg dekket til hodet og holdt den nede mens Øyvind sagde over stanga

Sånn ble porten etter vi hadde saget løs rådyret

I går kveld fikk jeg telefon om et rådyr som satt fast i et gjerde, det hadde forsøkt å gå mellom stengene, men hoftepartiet satt fast. Det var en hundeeier på tur som gikk forbi dyret. Jeg tok med meg gubben og vi dro dit i håp om at vi kunne redde dyret. Det gikk bra, vi ødela porten litt men dyret klarte seg med skrubbsår etter å ha kjempet for å komme seg løs. det er alltid hyggelig å slippe å avlive dyr; men å se at det løper sin vei og er helt. Det rare var at denne gangen stoppet også dyret opp etter noen meter for så å snu seg å se på meg; omtrent som om det sa takk. Hadde folk visst om hvor mye skader det er på rådyrene pga. gjerder og porter hadde de blitt forundret. Dyrene setter seg fast både i nettinggjerder - der brekker de som regel beinet i forsøket på å komme seg løs. De setter seg også fast i porter og henger seg fast i stakittgjerder.

Det er tydelig det går mot vår. Rådyrene har blitt mer aktive, og da blir det også flere påkjørsler. Den siste uka har jeg vært ute på 2 ettersøk. Det første var på kveldstid, så da var det å ta med hund, lykt og våpen. Det er mye logistikk i disse ettersøkene, jeg må holde orden på hund, line, lykt og våpen samtidig som jeg skal holde meg på beina og jabbe i 1/2 meter snø uten å ramle. Sol fikk lov å prøve seg på dette søket, noe hun klarte uten problemer, det var jeg som var problemet. Vi gikk såpass at jeg var sikker på at dyret klarte seg greit, dvs. til det krysset sporet vårt og hovedveien for å gå tilbake der det kom fra. Da ga jeg meg i mørket, vi hadde tross alt gått i 15-20 minutter i ulendt terreng.

Dagen etter var det en ny påkjørsel, men heldigvis var dette på dagtid og jeg hadde besøk av en jegervenn som gjerne ble med på ettersøk. Da slapp jeg unna med kun å holde orden på meg selv og Fie. Det var Fie som fikk gå nå. Dette dyret gjorde akkurat det samme som det kvelden før, gikk en runde i terrenget for å sjekke hva som var bak det - dvs. oss. Vi gikk i dyp råtten snø i ca. 20 minutter før vi krysset vårt eget og dyrets spor igjen. Vi hadde ikke sett noe tegn til hår, blod eller liggeplasser, så da ble det friskmeldt også. Jeg gikk tilbake til bilen med Fie og byttet hund, det er super trening for Sol å gå slike ferskspor.

Jeg satte Sol på sporet og hun fulgte i Fie og mitt spor inntil vi kom til treffpunktet i sirkelen. Der tok Sol opp sporet av dyret og fortsatte videre der jeg brøt av Fie - jeg ble egentlig imponert over at Sol tok opp fersksporet og ikke lot seg avlede av mitt og Fie's spor som var mye ferskere. Det var lyst og fint, så vi fulgte sporet i borti 1 time før jeg brøt av, da var det et stykke tilbake til bilen og jeg var sliten av å gå i råtten snø. Sol så ikke poenget med å gi seg da, hun syntes det var veldig gøy å gå spor igjen. Dyret gikk etterhvert uti oppkjørt skiløype og der så jeg av sportrykkene at det hadde nok forstuet det ene beinet, men ikke så mye at det gjorde noe. Bilføreren fortalte at dyret ble påkjørt i fronten av bilen for så å forsvinne innunder og komme ut på siden av bilen, det reiste så så opp og forsvant i stor fart ut av veien - uforståelig at det ikke ble skadet. Men, jeg fant ikke et bloddrypp noe sted, og heller ikke hår, så da har det nok sklidd på den tykke vinterpelsen og blitt "reddet" av den.