Jaktcup 2010

Vi vant eliteklassen i Jaktcup 2010






Endelig kom vi frem til siste dag i jaktcupen. Det var lagt opp som klubbmesterskap og avslutning på cupen samtidig. Kjempemorsomt opplegg! All ære til Kari og Marita for en super jobb med opplegget til cupen i år.

Det var en WT med 5 poster. Fie ble nr. 2 i Eliteklassen - ikke akkurat kjempedeltagelse der, det var Kari og meg. Vi kom oss greit gjennom alle postene - litt ukonsentrert fører, noe som gikk utover Fie også dessverre, men sånn er det. Jeg har en tendens til å dette ut innimellom. Vi er fornøyde med 92 av 100 poeng tross alt. Vi fikk ett par rossetter for noe annet også - men det har jeg ikke oversikten over hvorfor... også typisk meg.

Sol endte som nr. 4 i cupen, noe jeg er superfornøyd med. Vår deltakelse gjennom året har vært mildt sagt varierende. Sol har sett det som sin oppgave å være klovn - omtrent hver gang, det har selvfølgelig gjenspeilet seg i poengsummene. Vi har fått fra 2 til 20 poeng.

I WT var Sol litt svimete, dvs. hun gikk litt stor runde etter å ha plukket dummien. Men, vi ble nr. 2 i AK også - med 86 poeng, kjempefornøyd med Sol også tross alt. Det er greit å ha noe å jobbe med framover. Så får vi se hva som skjer til neste år, om det blir arrangert cup, og om vi blir med. Jeg tror det, det er morsomt tiltak og veldig sosialt.

Treninger og sånn

Endelig, nå har jeg klart å oppdatere bloggen etter en tørke i 2 måneder. Det er ikke alltid like lett å finne tid og inspirasjon til å oppdatere siden. Nedenfor ser dere hva som har skjedd i høst.

Treningsmessig holder vi jo på jevnt og trutt. Jeg har vært mye oppe på det store jordet med "øyer". Jeg har funnet ut at der går det an å sende over den ene øya til den andre og ha lange linjer forskjellige veier. Det er også steingjerder som det går an å sende over, for så å gå over jordet over en øy og til jordeslutt. Det er flere kombinasjonsmuligheter der og det er gøy!

Sol er rar, jeg kan ikke trene stoppsignal med å sende henne ut for så å vinkle til høyre eller venstre. Gjør jeg det stopper hun og spør de neste 15 gangene om hun skal løpe rett ut eller stoppe underveis. Så da blir stoppen trent i forbindelse med innkalling. Det hender jo selvfølgelig jeg bruker stoppsignalet ellers, men da er det for å hjelpe henne, det skjønner hun - nesten i hvert fall.

Fie og Sol var med på ridetur for ca. 14 dager siden og da snublet og ramla Fie. Etter det har hun tidvis haltet litt på det samme beinet som den vonde kloa var på tidligere i høst så Fie holder jeg litt i ro for tiden. Det er ikke lett, men nødvendig.

Jeg har også begynt så smått å trene inn "neiapport" på Sol. Det virker som om hun skjønner, i hvert fall dersom "neien" ikke ligger for langt unna meg enda - eller for nær dirigeringen hun skal hente. Ellers går det mye i repetisjoner av det meste - det tar jo aldri slutt. Hver gang jeg kommer på en morsom variasjon blir både hundene og jeg like glade - som øyene på jordet...

Rådyrjakt

Vi har også vært ute på rådyrjakt denne høsten. Det er alltid like spennende det også. Bildene over er fra årets fellesjakt i Jeger og Fiskerforeningen - der tar vi med oss 1. gangsjegere og årets jegerprøvekandidater. Uerfarne jegere blir plassert sammen med hver sin erfarne jeger.

På disse jaktene har Fie, Sol og jeg jobben som drivere og sporhunder. Vi går og Fie og Sol leter etter dyr. Da ser jeg ikke mye til dem, de er rimelig lange i dragene. Dersom de finner dyr returnerer de ganske raskt til meg og rapporterer funn. Det er alltid like spennende med denne typen jakt. Den passer meg bra også, jeg begynner fort og fryse og da er det greit å ha jobben som driver. Denne dagen ble det ikke fall, men vi forsøker igjen senere i november. Det er fast hver høst; fellesjakt siste lørdag i oktober og siste lørdag i november.

Jeg tar meg en tur ut innimellom selv også, men da lar jeg hundene være igjen hjemme. Er vi flere som jakter er hundene med, de syns det er supergøy med jakt begge to.

Her kommer jo selvfølgelig dilemmaet mitt inn - som rådyrhunder og ettersøkshunder må de være meget selvstendige og ta avgjørelser selv. Som fugleapportører må de følge fører og signaler fra denne, dvs. så uselvstendige som overhodet mulig... Kombinere disse to jakttypene er ikke det aller enkleste, selvstendigheten jeg trenger i rådyrjakta vil prege all type jakt, også fuglejakta. Men, jeg ofrer heller uselvstendigheten i fugle jaktprøvesituasjoner for selvstendigheten i ettersøk og rådyrjakt. Drømmen er jo selvsagt å klare å balansere disse to jakttypene - jeg syns jeg har klart det ganske bra med Fie, men, hun har sine meninger, kanskje det går enda litt bedre med Sol, vi får se.

Høstens duejakter

Vi har vært på 5-6 duejakter i høst. For det meste har Sol og jeg vært alene, Fie har måttet være hjemme pga. kloa. Jeg har duejakt på de store treningsjordene og fikk med meg en bekjent som skytter. Jeg hadde ikke lyst til å både styre Sol og jakte samtidig - det får komme til neste år.

Sol er supertent - og heldigvis for stressnivået hennes har det kun blitt skutt ca. 1due i timen, det er mer enn nok. Jeg var glad for tiden i mellom hver due hvor jeg fikk roet Sol ned. Sol er en så heit hund at hadde det detti fugler i et sett tror jeg stressnivået hennes hadde blitt skyhøyt. Det har gått veldig bra, og vi gleder oss til neste år.

Heldigvis har vi også hatt ett par dager hvor det ikke har blitt felt noen fugler i hele tatt - det er i hvert fall en kjempebra erfaring å ta med seg; det er ikke alltid det faller noe. Det morsomme med disse jaktene har vært at Sol har hele tiden hatt fokuset sitt på skytteren, når han har stivnet til og skjerpet seg, hagla har beveget seg så har Sol fått en halvmeter lengre hals, skikkelig på allerten hun også. Hun har blitt like skuffet hver gang han slappet av og det ikke har gått noe skudd. Etterhvert fikk Fie også lov til å være med og hentet litt fugl hun også.

Høstens ettersøk etter 2 og 4 beinte

Vi har selvfølgelig også hatt noen utrykninger på skadeskyting, eller mer korrekt bomskyting. Første utkalling kom første jaktdag, dvs. 10. august et stykke ut på kvelden. Tidspunktet jeg ble kalt ut på gjorde at det var Fie som fikk gleden av å gå det ettersøket. Vi gikk frem til mørkets frembrudd - dvs. ca. en drøy time. På den timen fant vi ikke noen tegn til skade på dyret, dvs. ikke hår og ikke blod, dyret hadde heller ikke lagt seg ned underveis. Vi tok heller ikke innpå dyret, det merker jeg på trøkket i lina, dvs. hvor hardt Fie ligger i selen. Så da vi ikke hadde mer lys friskmeldte jeg dyret. Det var en fornøyd og sliten Fie som la seg den kvelden.

Neste søk vi hadde var av en meget spesiell karakter. Ragnar støtte på en mann bak låven som rotet i noe av det som ligger der. Han unnskyldte seg med at han lette etter sopp - i en haug av rustfritt stål???? Han snakket også meget gebrokkent så min bedre halvdel ble meget mistenksom og kom inn til meg. Han lurte på om ikke jeg og en av hundene kunne sjekke ut hvor det ble av gubben. Jeg tenkte da at Sol var den rette for denne jobben, hun er ganske skarp og vil si fra dersom det er noe merkelig. Jeg ville ikke blande ettersøkssele og line inn i dette søket, det var jo ikke etter skadet dyr, så vanlig halsbånd og kobbel ble brukt. Jeg behøvde ikke fortelle henne hva som skulle gjøres, hun plantet nesa i bakken og sporet uten noen problemer. Vi fulgte sporet inn i skogen og i en bue ned til en nabo noen hundre meter lengre bort - og der sto det 2 menn og en polskregistrert bil. De malte husene der, de ble ganske lange i maska da vi bare sa at bikkja sporet den ene dit, og at vi fulgte med pga. at vi tidligere har blitt frastjålet verdifulle gjenstander. Så da vet jeg det, Sol har ingen problemer med menneskespor, jeg trodde ikke det heller.

Neste ettersøk kom selvfølgelig i elgjakta. Det var en påskutt elg i Vestby som bare gikk videre. Her hadde laget fulgt på elgen i ett par kilometer selv først og ringte meg etter ca. 4 timer. Da var det igjen en jobb for den mest erfarne, nemlig Fie. Det var kun en bloddråpe der vi startet sporingen - den eneste i hele sporet. Fie sporet greit videre, og denne elgen var nok heller ikke skadet, muligens et streifskudd - eller et skudd gjennom nakkekulen hvor det ikke er noen vitale deler. Vi fulgte sporet ned til et jorde og langs jordekanten noen meter inn i skogkanten. Langs dette jordet satt det flere poster, så elgen visste hva den gjorde ja. Den turet rundt inne i samme skogområde en stund for så å returnere mot skuddplass. Vi hadde vel gått 3-4 kilometer etterhvert uten å finne noen flere tegn til at den var skadet. Oppførselen dens viste også at den ikke var skadd, den hadde ikke lagt seg ned underveis, klovtrykket var også helt normalt.

Det siste ettersøket var etter - en av hestene våre. Når Valtyr, den grå, blir sulten og maten uteblir, dvs. vi er trege med foringen finner han løsningene selv, han bare går - enten til forballen eller opp på jordet hvor vi vanligvis trener. Denne gangen var det mørkt og han gikk ut på et uvanlig sted, så da satte vi Sol på saken. Hun fulgte sporet litt i sikk sakk i skogen først for så å ende oppe på jordet. Der sto Valtyr og spiste og var veldig fornøyd med seg selv og sin problemløsning - vi er ikke så glade for den type problemløsninger da.

Ut over det har vi hatt ett par påkjørsler og spenningen det medfører. Fie og Sol er selvoppnevnte slakterassistenter. De er meget ivrige på å hjelpe til med det. Siste dyret fikk jeg også hjelp av en rev, den oppholdt seg 10 meter unna meg hele tiden og var slett ikke redd, akkurat da var Fie og Sol inne, ellers hadde nok den blitt kjeppjaget fra tunet ja.

Jaktprøver

Jeg og makker venter på dommeren

Første oppgave blir gjennomgått av dommer

Fie på vei inn

2 dagers jaktprøver er over - noe Fie tydeligvis er glad for...

Flinke fotografer på bildene er Kari Hansen og Sarita Winsevik - som vanlig....

September var måneden hvor vi skulle stille på 4 jaktprøver, 3 helger på rad. Det er tøft å gå såpass mye, både for Fie og for meg. I år hadde Fie en skadet forlabb, dvs. en ødelagt klo. Hun måtte bruke sokk på den ene forlabben på alle prøvene for å beskytte nerven og den nye kloa som kommer. Dette preget oss litt på alle prøvene.

Vi begynte med Østfolds dobbeltprøve. I gjennomgangen tenkte jeg mitt - dvs. at dette ville bli tøft for Fie og labben. Det var mange og lange apporter. Vi kom oss gjennom første del av prøven uten noen store problemer, og jeg var kjempefornøyd med Fie. Prøven ble avsluttet med en vannapport tvers over et vann, vi sto oppe på en fjellrabb og Fie måtte omtrent 2 meter rett ned gjennom en smal kanal, opp på et sivbelte og videre over til den andre siden av vannet. Ja, ja tenkte jeg, vi har trent mye på å sende over til den andre siden i det siste så kanskje det går greit. Men, jeg måtte virkelig trykke og til slutt gikk hun over og fant dummien. Jeg var kjempefornøyd - det er omtrent første gangen jeg har fått henne over til den andre siden, hvor jeg har hatt flere hindre først, som vann og siv. Premiemessig lå vi an til en 1. premie fram til vanndirigeringen, der datt vi ned til en 2. premie noe jeg er kjempefornøyd med.

Dag to foregikk på et jorde med 4 stykker på linje og forskjellige oppgaver underveis. Det var flere ordentlig vriene både markeringer og dirigeringer. Den vanskeligste dirigeringen for oss var som vanlig i vann. Først ca. 60 meter over jorde og så over et siv/vannbelte og inn på en øy hvor dummiene lå. Vi fikk inn alle dummiene denne dagen også og endte med en velfortjent 3. premie.

Helgen etter var det Oslo-avdelingen som sto for tur. Prøven gikk her på jordene til Bogstad gård, flott prøveterreng! Vi var 8 stykker på linja og de to ytterste på hver flanke jobbet. Her surret jeg det skikkelig til for Fie - dessverre. Jeg tok feil av hvor en markering lå og dirigerte henne 50 meter i feil retning... at det går an!!! Det gjør det, vi fikk inn alle dummiene på denne prøven også, men min feildirigering kostet oss dyrt - det ble en 3. premie. Kommentaren fra dommerne var; gå hjem og tren på markeringer - ikke bikkja men DU!!!

Siste helgen var i Vestfold. Her ble prøven lagt opp som en Muck Trial - jeg kjente igjen flere av momentene fra IWT. De forskjellige momentene var ikke like for noen av hundene, det var variasjoner for alle sammen, både på markeringer og dirigeringer. Denne dagen var Fie totalt høyrevridd - det var ikke mulig å få henne til venstre i hele tatt. Jeg ble ganske irritert etterhvert - uten at det hjalp noe særlig. Så fasiten her var 2 dummier som ikke kom hjem og premien deretter - nemlig 0premie. Dommerens kommentar her var at jeg hadde en meget mørkeblå hund - den gikk kun til høyre og konsekvent ikke til venstre... Dagen ble ikke noe bedre av at Oslofjordtunnelen var stengt og jeg brukte 2 timer ekstra på en strekke som vanligvis går på 20 minutter...

Så da var årets prøvesesong over for vår del, heldigvis. Jeg er fornøyd med innsatsen vår. Sol har ikke stilt på prøver i høst, kun vært med som selskapshund. Men, stille 3 helger på rad er i meste laget, kanskje jeg endrer litt på det til neste år.