Høstens ettersøk etter 2 og 4 beinte

Vi har selvfølgelig også hatt noen utrykninger på skadeskyting, eller mer korrekt bomskyting. Første utkalling kom første jaktdag, dvs. 10. august et stykke ut på kvelden. Tidspunktet jeg ble kalt ut på gjorde at det var Fie som fikk gleden av å gå det ettersøket. Vi gikk frem til mørkets frembrudd - dvs. ca. en drøy time. På den timen fant vi ikke noen tegn til skade på dyret, dvs. ikke hår og ikke blod, dyret hadde heller ikke lagt seg ned underveis. Vi tok heller ikke innpå dyret, det merker jeg på trøkket i lina, dvs. hvor hardt Fie ligger i selen. Så da vi ikke hadde mer lys friskmeldte jeg dyret. Det var en fornøyd og sliten Fie som la seg den kvelden.

Neste søk vi hadde var av en meget spesiell karakter. Ragnar støtte på en mann bak låven som rotet i noe av det som ligger der. Han unnskyldte seg med at han lette etter sopp - i en haug av rustfritt stål???? Han snakket også meget gebrokkent så min bedre halvdel ble meget mistenksom og kom inn til meg. Han lurte på om ikke jeg og en av hundene kunne sjekke ut hvor det ble av gubben. Jeg tenkte da at Sol var den rette for denne jobben, hun er ganske skarp og vil si fra dersom det er noe merkelig. Jeg ville ikke blande ettersøkssele og line inn i dette søket, det var jo ikke etter skadet dyr, så vanlig halsbånd og kobbel ble brukt. Jeg behøvde ikke fortelle henne hva som skulle gjøres, hun plantet nesa i bakken og sporet uten noen problemer. Vi fulgte sporet inn i skogen og i en bue ned til en nabo noen hundre meter lengre bort - og der sto det 2 menn og en polskregistrert bil. De malte husene der, de ble ganske lange i maska da vi bare sa at bikkja sporet den ene dit, og at vi fulgte med pga. at vi tidligere har blitt frastjålet verdifulle gjenstander. Så da vet jeg det, Sol har ingen problemer med menneskespor, jeg trodde ikke det heller.

Neste ettersøk kom selvfølgelig i elgjakta. Det var en påskutt elg i Vestby som bare gikk videre. Her hadde laget fulgt på elgen i ett par kilometer selv først og ringte meg etter ca. 4 timer. Da var det igjen en jobb for den mest erfarne, nemlig Fie. Det var kun en bloddråpe der vi startet sporingen - den eneste i hele sporet. Fie sporet greit videre, og denne elgen var nok heller ikke skadet, muligens et streifskudd - eller et skudd gjennom nakkekulen hvor det ikke er noen vitale deler. Vi fulgte sporet ned til et jorde og langs jordekanten noen meter inn i skogkanten. Langs dette jordet satt det flere poster, så elgen visste hva den gjorde ja. Den turet rundt inne i samme skogområde en stund for så å returnere mot skuddplass. Vi hadde vel gått 3-4 kilometer etterhvert uten å finne noen flere tegn til at den var skadet. Oppførselen dens viste også at den ikke var skadd, den hadde ikke lagt seg ned underveis, klovtrykket var også helt normalt.

Det siste ettersøket var etter - en av hestene våre. Når Valtyr, den grå, blir sulten og maten uteblir, dvs. vi er trege med foringen finner han løsningene selv, han bare går - enten til forballen eller opp på jordet hvor vi vanligvis trener. Denne gangen var det mørkt og han gikk ut på et uvanlig sted, så da satte vi Sol på saken. Hun fulgte sporet litt i sikk sakk i skogen først for så å ende oppe på jordet. Der sto Valtyr og spiste og var veldig fornøyd med seg selv og sin problemløsning - vi er ikke så glade for den type problemløsninger da.

Ut over det har vi hatt ett par påkjørsler og spenningen det medfører. Fie og Sol er selvoppnevnte slakterassistenter. De er meget ivrige på å hjelpe til med det. Siste dyret fikk jeg også hjelp av en rev, den oppholdt seg 10 meter unna meg hele tiden og var slett ikke redd, akkurat da var Fie og Sol inne, ellers hadde nok den blitt kjeppjaget fra tunet ja.