FIE 8 ÅR IDAG

Fie på IWT Juli 2010

Idag (eller igår, dvs. 28.12) ble Fie 8 år! hvor i all verden har de årene blitt av? Mye har i hvert fall skjedd, på dyrefronten i heimen. På hjemmefronten har Fie opplevd å miste 5 av sine firbeinte venner, men hun har også fått 3 nye. For å gå gjennom lista: Vi har mistet;hunder - Bizzy (Pangro's Wilhelmina) hun ble 14 år og 4 måneder, Gulli (Pibiz C'Gulli) 15 år og 4 måneder, kaninen Knøtte 6 år, kattene Trulte 17 år og Misse 18 år. Jeg er overbevist om at jeg driver gamlehjem for dyr til tider... Tilveksten er Islandshestene Strakur og Valtyr og sist men ikke minst Fie's datter Sol (Pibiz Deer Tracker).

Det er jo ikke bare firbeinte venner som har kommet og gått... Fie er nok Hunden med stor H for meg, dvs. Once in a lifetime-hund. Jeg har aldri hatt en så allsidig hund noen gang, heller ikke en hund med hennes ro og fornuft. Hun stiller alltid opp på det jeg vil og gjør så godt hun kan - at jeg ikke alltid er den føreren hun fortjener er vel min feil... men, i en aktivitet er vi fullstendig samkjørte og det er når vi jobber på alvor, dvs. med spor og i det virkelige liv - ikke på treninger av forskjellig typer, der har vi det gøy - og jeg klarer ikke alltid å ta det like seriøst som andre...

Graatulerer med dagen jenta mi!!!

Styr med dyr

Vi dyreeiere vet en ting - og det er at skal det skje noe så skjer det i forbindelse med kveld/helg eller høytid. Så også her.

Hestedramaet startet på bittelille julaften - Strakur, den røde og veldig snille og rolige for de som har sett ham, den vi bruker til hestetilvenning for hundene, ville ikke spise middagen sin. Vi tenkte kolikk med engang, og begynte å gå. Vi gikk fra femtiden om ettermiddagen til kl. 23 da veterinæren endelig dukket opp. Han hadde tykktarmsforstoppelse og fikk salt og parafinbehandling. Vi fikk også beskjed om at dette var alvorlig og måtte regne med flere veterinærbesøk.

Det ble det; Lille Julaften måtte vi kjøre ham inn til Bjerke dyrehospital ved Bjerkebanen, de er gode på hest. Der ble han skrevet inn som vi gjør på sykehus. Først i venteboks mens personalia på både hest og eier ble oppgitt, så over i en undersøkelsesboks og derfra videre til behandlingsboks. Han ble satt på drypp og skal ha minst 20 liter væske pr. døgn intravenøst og parafinbehandling minst 1 gang pr. døgn. På boksdøra hans står det "SULTES". Stakkars Strakur.

Besøkstiden er fra 08.00 til 11.00 på Julaften, 1. Juledag og 2. Juledag. Det er akkurat som på sykehus for oss mennesker. Lise dro inn både Julaften og 1. Juledag og var der kl. 8 om morgenen. Julaften var det ingen bedring forstoppelsen satt skikkelig enda behandlingen har ikke hjulpet - og bekymringene våre er kjempestore, vil han klare dette eller må han opereres? I dag var det heller ingen bedring da Lise var på besøk. Men, litt utpå dagen ringte veterinæren og sa at det hadde løsnet. Strakur skulle få mat og nå håper vi han klarer å holde på den uten å få forstoppelse igjen. Hvis så, kan vi forhåpentligvis hente ham i morgen.

Vi har hatt en noe bekymret julefeiring, og alle mine planer om å lage julekort med hunder og hester forsvant bokstavelig talt inn til Bjerke dyrehospital.

Jeg ønsker herved alle bekjente og andre en noe forsinket GOD JUL!

Hjemmebesøk av gaupa

Ikke lett å se - men det er et sporavtrykk ved siden av fløyta

Gaupespor ved rådyrfall

Her er middagen til gaupa



Tilbake 1 døgn etter og dyret mangler 2 av beina


Vi har hatt hjemmebesøk av gaupa. For kort tid siden gikk alarmen hos hestene. De løp frenetisk frem og tilbake på beitet og stirret opp i skogen. Vi så ingenting og hørte heller ikke noe - men det gjorde hestene. Det var tydelig de ikke likte seg, det var noe som skremte dem. Jeg gjettet det var gaupe og det stemte, både sportegn, funn og også observasjoner gjort av andre bekrefter dette.

Det er ikke første gang vi har gaupebesøk hos oss. Min bedre halvdel gikk på gaupa ved hestebeitet for ca. 4 år siden, da jaktet den på rådyr. Vi hadde ikke hestene hjemme da, så det var ikke de som varslet den gangen. Han var heldig og så den da han kom fra tur med hundene - han går tur ca. 4 ganger i året for meg, og ser gaupa. Jeg har enda ikke sett den, men funnet endel rådyr som den har forsynt seg av. Etterhvert har jeg også lært meg hvor den holder til her i strøket. Det er alltid spennende å få naturen så nært innpå huset.

Et av "husrådyrene" ble også tatt av gaupa rett ved huset for ett par år siden. Jeg oppdaget at et av dyrene manglet og gikk litt rundt for å se hva jeg fant - og jeg fant dyret. Det var blitt middag for gaupa.

Akkurat i disse dager er det konstatert at det går 3 gaupemødre ved henholdsvis 1, 2 og 3 unger her ute på halvøya vår, så det er ikke rart det begynner å minske på antall rådyr.

Vinteren så langt er også rimelig kald, så det blir nok endel avgang på rådyrene utover senvinteren. Det skal bli spennende å se hvordan stammen klarer seg - det blir nok endel som kommer til å fryse og sulte ihjel mot våren.

Hva annet kan vi finne på

i denne kulda da tro? Det er ikke noe særlig å trene med dummier i hvert fall. Det er snø og kaldt - under -10 hver dag og snø.

Jeg har jo jobben i Viltnemnda, og nå har det kommet forespørsel fra fylkesmannen om gaupe her ute. De skal sette opp endel viltkameraer rundt om i Follodistriktet i tråkkene til gaupa. Da har jeg litt å gjøre - jeg har en formening om hvor gaupa har tilhold her i nærheten, så jeg gikk dit. Jeg har funnet rådyrfall på den åskammen før og jeg vet at gaupa trives der. Det var det sinnsykt mye tråkk fra gaupa, og ikke bare en gaupe men to. Sannsynligvis mor med en unge. Finner jeg gaupespor er det bare å begynne finletingen etter maten til gaupa - nemlig rådyr. Her har jeg god hjelp av Fie og Sol. Fie vet når vi er ute og leter etter dyr, Sol har en god læremester i Fie.

Etter litt tråkking rundt fant vi et interessant spor og fulgte det. Vi gikk vel ikke mer enn 100 meter før det lå et rådyr foran oss. Det var tatt på normalt gaupevis. Gaupa tar innmat og veldig ofte hodet først, men det satt fortsatt på her. Det er morsomt å følge med på hva som skjer ute i naturen, særlig når jeg tenker på hvor få mennesker som egentlig vet hva som rører seg rundt dem i skogen. Dette dyret jeg fant nå, lå ikke mer enn 15 meter fra en opptråkket sti - utrolig at ingen oppdager hva som ligger rett i glaninga.... Det var jo selvfølgelig tilfeldig at dyret lå så nære en sti, men tenk hva en kan se bare ved å gå litt utenfor allfarvei og følge med på sportegn en finner i skogen.

Jeg har gått tilbake til dyret de siste 2 dagene, men nå er nok gaupene skremt vekk av meg og hundene og reven har overtatt rådyret.

Ettersøk

Hva skal jeg finne på en lørdagskveld - etter inntak av en bedre middag og ett par glass vin? Jo, jeg går ettersøk... Jeg ble oppringt om et skadeskutt dyr litt ut på kveldinga. Middagen var spist og vinen varmet godt. Problemet da er jo at jeg ikke er kjørbar - så jegeren måtte komme og hente oss. En fordel med å sitte i Viltnemnda er at da har jeg lov til å gå ettersøk etter mørkets frembrudd, jeg gjør ettersøket offentlig og da kan vi gå. Lovverket er såpass idiotisk - og laget av en som kun sitter bak et skrivebord - at det er ikke lov å gå ettersøk etter skadeskutte dyr etter mørkets frembrudd, det er ikke lov å bruke medbrakt lys - dvs. lykt, da skal en vente til påfølgende dag. Lidelsene som dyret har er nok ikke tenkt på.

Ut fra hva skytteren fortalte om skudd og skuddreaksjon var jeg temmelig sikker på at vi ville finne dyret. Da var det Sol jeg ville bruke, hun har ikke gått ettersøk etter skadeskudd tidligere, kun etter påkjørte og syke dyr.

Vi ble hentet og kom frem til skuddstedet. Sol hadde ingen problemer med å finne sporet, det var litt blod på liggeplassen, men ikke noe i sporet. Etter noen meter, ikke langt - støkket Sol dyret ut av sårleie. Dyret var så nære oss at det var hardt såret. Det stakk avgårde igjen og vi fulgte på etter en liten stund. Etter litt så jeg dyret rett foran Sol, så da holdt jeg henne igjen og lot skytteren overta. Jeg
holdt Sol litt igjen og vi sto vel 5 meeter fra dyret som da lå nede. Skytteren avlivet dyret og jeg slapp Sol bort - det var stas det, hun var kjempestolt og veldig ivrig.

Det var ett par spennende timer for Sol og meg. Litt mer spennende å gå ettersøk enn å sitte foran TVen og glo. Sol var i hvert fall kjempefornøyd med dette påfunnet. Hun kveilet seg sammen i senga si og snorket.

Rådyr og sånn

De siste 3 ukene har det vært liv og røyre med hensyn til rådyr. Jeg har hatt vakt og 3 påkjørsler den uka, selvfølgelig er det alltid på natta eller grytidlig om morgenen. Fordelen med dette er jo at jeg får stadig påfyll av rådyrklauver og det trengs.

Siste dyret jeg slaktet hadde jeg nesten hjelp av en rev. Den sto bare 6-7 meter fra meg og fulgte med - alltid artig med litt liv. Fie og Sol var inne, derfor turde reven å være i nærheten. Den var såpass "husvarm" at den ikke brydde seg om at det kom bil og sjåføren passerte reven på 3 meters hold på vei til meg og slaktet. Det var en stor flott hannrev. Der kommer mitt lille dilemma inn, egentlig burde jeg ta den reven. Reven tar ca. 40% av alle nyfødte rådyrkalver, og som jeger er jeg jo interessert i at rådyrstammen vokser og det blir færre rev. Samtidig syns jeg det er ganske koselig å ha en "husrev" gående her.... Så da kan jeg jo fortsette å lure på hva jeg skal gjøre.

Jaktcup 2010

Vi vant eliteklassen i Jaktcup 2010






Endelig kom vi frem til siste dag i jaktcupen. Det var lagt opp som klubbmesterskap og avslutning på cupen samtidig. Kjempemorsomt opplegg! All ære til Kari og Marita for en super jobb med opplegget til cupen i år.

Det var en WT med 5 poster. Fie ble nr. 2 i Eliteklassen - ikke akkurat kjempedeltagelse der, det var Kari og meg. Vi kom oss greit gjennom alle postene - litt ukonsentrert fører, noe som gikk utover Fie også dessverre, men sånn er det. Jeg har en tendens til å dette ut innimellom. Vi er fornøyde med 92 av 100 poeng tross alt. Vi fikk ett par rossetter for noe annet også - men det har jeg ikke oversikten over hvorfor... også typisk meg.

Sol endte som nr. 4 i cupen, noe jeg er superfornøyd med. Vår deltakelse gjennom året har vært mildt sagt varierende. Sol har sett det som sin oppgave å være klovn - omtrent hver gang, det har selvfølgelig gjenspeilet seg i poengsummene. Vi har fått fra 2 til 20 poeng.

I WT var Sol litt svimete, dvs. hun gikk litt stor runde etter å ha plukket dummien. Men, vi ble nr. 2 i AK også - med 86 poeng, kjempefornøyd med Sol også tross alt. Det er greit å ha noe å jobbe med framover. Så får vi se hva som skjer til neste år, om det blir arrangert cup, og om vi blir med. Jeg tror det, det er morsomt tiltak og veldig sosialt.

Treninger og sånn

Endelig, nå har jeg klart å oppdatere bloggen etter en tørke i 2 måneder. Det er ikke alltid like lett å finne tid og inspirasjon til å oppdatere siden. Nedenfor ser dere hva som har skjedd i høst.

Treningsmessig holder vi jo på jevnt og trutt. Jeg har vært mye oppe på det store jordet med "øyer". Jeg har funnet ut at der går det an å sende over den ene øya til den andre og ha lange linjer forskjellige veier. Det er også steingjerder som det går an å sende over, for så å gå over jordet over en øy og til jordeslutt. Det er flere kombinasjonsmuligheter der og det er gøy!

Sol er rar, jeg kan ikke trene stoppsignal med å sende henne ut for så å vinkle til høyre eller venstre. Gjør jeg det stopper hun og spør de neste 15 gangene om hun skal løpe rett ut eller stoppe underveis. Så da blir stoppen trent i forbindelse med innkalling. Det hender jo selvfølgelig jeg bruker stoppsignalet ellers, men da er det for å hjelpe henne, det skjønner hun - nesten i hvert fall.

Fie og Sol var med på ridetur for ca. 14 dager siden og da snublet og ramla Fie. Etter det har hun tidvis haltet litt på det samme beinet som den vonde kloa var på tidligere i høst så Fie holder jeg litt i ro for tiden. Det er ikke lett, men nødvendig.

Jeg har også begynt så smått å trene inn "neiapport" på Sol. Det virker som om hun skjønner, i hvert fall dersom "neien" ikke ligger for langt unna meg enda - eller for nær dirigeringen hun skal hente. Ellers går det mye i repetisjoner av det meste - det tar jo aldri slutt. Hver gang jeg kommer på en morsom variasjon blir både hundene og jeg like glade - som øyene på jordet...

Rådyrjakt

Vi har også vært ute på rådyrjakt denne høsten. Det er alltid like spennende det også. Bildene over er fra årets fellesjakt i Jeger og Fiskerforeningen - der tar vi med oss 1. gangsjegere og årets jegerprøvekandidater. Uerfarne jegere blir plassert sammen med hver sin erfarne jeger.

På disse jaktene har Fie, Sol og jeg jobben som drivere og sporhunder. Vi går og Fie og Sol leter etter dyr. Da ser jeg ikke mye til dem, de er rimelig lange i dragene. Dersom de finner dyr returnerer de ganske raskt til meg og rapporterer funn. Det er alltid like spennende med denne typen jakt. Den passer meg bra også, jeg begynner fort og fryse og da er det greit å ha jobben som driver. Denne dagen ble det ikke fall, men vi forsøker igjen senere i november. Det er fast hver høst; fellesjakt siste lørdag i oktober og siste lørdag i november.

Jeg tar meg en tur ut innimellom selv også, men da lar jeg hundene være igjen hjemme. Er vi flere som jakter er hundene med, de syns det er supergøy med jakt begge to.

Her kommer jo selvfølgelig dilemmaet mitt inn - som rådyrhunder og ettersøkshunder må de være meget selvstendige og ta avgjørelser selv. Som fugleapportører må de følge fører og signaler fra denne, dvs. så uselvstendige som overhodet mulig... Kombinere disse to jakttypene er ikke det aller enkleste, selvstendigheten jeg trenger i rådyrjakta vil prege all type jakt, også fuglejakta. Men, jeg ofrer heller uselvstendigheten i fugle jaktprøvesituasjoner for selvstendigheten i ettersøk og rådyrjakt. Drømmen er jo selvsagt å klare å balansere disse to jakttypene - jeg syns jeg har klart det ganske bra med Fie, men, hun har sine meninger, kanskje det går enda litt bedre med Sol, vi får se.

Høstens duejakter

Vi har vært på 5-6 duejakter i høst. For det meste har Sol og jeg vært alene, Fie har måttet være hjemme pga. kloa. Jeg har duejakt på de store treningsjordene og fikk med meg en bekjent som skytter. Jeg hadde ikke lyst til å både styre Sol og jakte samtidig - det får komme til neste år.

Sol er supertent - og heldigvis for stressnivået hennes har det kun blitt skutt ca. 1due i timen, det er mer enn nok. Jeg var glad for tiden i mellom hver due hvor jeg fikk roet Sol ned. Sol er en så heit hund at hadde det detti fugler i et sett tror jeg stressnivået hennes hadde blitt skyhøyt. Det har gått veldig bra, og vi gleder oss til neste år.

Heldigvis har vi også hatt ett par dager hvor det ikke har blitt felt noen fugler i hele tatt - det er i hvert fall en kjempebra erfaring å ta med seg; det er ikke alltid det faller noe. Det morsomme med disse jaktene har vært at Sol har hele tiden hatt fokuset sitt på skytteren, når han har stivnet til og skjerpet seg, hagla har beveget seg så har Sol fått en halvmeter lengre hals, skikkelig på allerten hun også. Hun har blitt like skuffet hver gang han slappet av og det ikke har gått noe skudd. Etterhvert fikk Fie også lov til å være med og hentet litt fugl hun også.

Høstens ettersøk etter 2 og 4 beinte

Vi har selvfølgelig også hatt noen utrykninger på skadeskyting, eller mer korrekt bomskyting. Første utkalling kom første jaktdag, dvs. 10. august et stykke ut på kvelden. Tidspunktet jeg ble kalt ut på gjorde at det var Fie som fikk gleden av å gå det ettersøket. Vi gikk frem til mørkets frembrudd - dvs. ca. en drøy time. På den timen fant vi ikke noen tegn til skade på dyret, dvs. ikke hår og ikke blod, dyret hadde heller ikke lagt seg ned underveis. Vi tok heller ikke innpå dyret, det merker jeg på trøkket i lina, dvs. hvor hardt Fie ligger i selen. Så da vi ikke hadde mer lys friskmeldte jeg dyret. Det var en fornøyd og sliten Fie som la seg den kvelden.

Neste søk vi hadde var av en meget spesiell karakter. Ragnar støtte på en mann bak låven som rotet i noe av det som ligger der. Han unnskyldte seg med at han lette etter sopp - i en haug av rustfritt stål???? Han snakket også meget gebrokkent så min bedre halvdel ble meget mistenksom og kom inn til meg. Han lurte på om ikke jeg og en av hundene kunne sjekke ut hvor det ble av gubben. Jeg tenkte da at Sol var den rette for denne jobben, hun er ganske skarp og vil si fra dersom det er noe merkelig. Jeg ville ikke blande ettersøkssele og line inn i dette søket, det var jo ikke etter skadet dyr, så vanlig halsbånd og kobbel ble brukt. Jeg behøvde ikke fortelle henne hva som skulle gjøres, hun plantet nesa i bakken og sporet uten noen problemer. Vi fulgte sporet inn i skogen og i en bue ned til en nabo noen hundre meter lengre bort - og der sto det 2 menn og en polskregistrert bil. De malte husene der, de ble ganske lange i maska da vi bare sa at bikkja sporet den ene dit, og at vi fulgte med pga. at vi tidligere har blitt frastjålet verdifulle gjenstander. Så da vet jeg det, Sol har ingen problemer med menneskespor, jeg trodde ikke det heller.

Neste ettersøk kom selvfølgelig i elgjakta. Det var en påskutt elg i Vestby som bare gikk videre. Her hadde laget fulgt på elgen i ett par kilometer selv først og ringte meg etter ca. 4 timer. Da var det igjen en jobb for den mest erfarne, nemlig Fie. Det var kun en bloddråpe der vi startet sporingen - den eneste i hele sporet. Fie sporet greit videre, og denne elgen var nok heller ikke skadet, muligens et streifskudd - eller et skudd gjennom nakkekulen hvor det ikke er noen vitale deler. Vi fulgte sporet ned til et jorde og langs jordekanten noen meter inn i skogkanten. Langs dette jordet satt det flere poster, så elgen visste hva den gjorde ja. Den turet rundt inne i samme skogområde en stund for så å returnere mot skuddplass. Vi hadde vel gått 3-4 kilometer etterhvert uten å finne noen flere tegn til at den var skadet. Oppførselen dens viste også at den ikke var skadd, den hadde ikke lagt seg ned underveis, klovtrykket var også helt normalt.

Det siste ettersøket var etter - en av hestene våre. Når Valtyr, den grå, blir sulten og maten uteblir, dvs. vi er trege med foringen finner han løsningene selv, han bare går - enten til forballen eller opp på jordet hvor vi vanligvis trener. Denne gangen var det mørkt og han gikk ut på et uvanlig sted, så da satte vi Sol på saken. Hun fulgte sporet litt i sikk sakk i skogen først for så å ende oppe på jordet. Der sto Valtyr og spiste og var veldig fornøyd med seg selv og sin problemløsning - vi er ikke så glade for den type problemløsninger da.

Ut over det har vi hatt ett par påkjørsler og spenningen det medfører. Fie og Sol er selvoppnevnte slakterassistenter. De er meget ivrige på å hjelpe til med det. Siste dyret fikk jeg også hjelp av en rev, den oppholdt seg 10 meter unna meg hele tiden og var slett ikke redd, akkurat da var Fie og Sol inne, ellers hadde nok den blitt kjeppjaget fra tunet ja.

Jaktprøver

Jeg og makker venter på dommeren

Første oppgave blir gjennomgått av dommer

Fie på vei inn

2 dagers jaktprøver er over - noe Fie tydeligvis er glad for...

Flinke fotografer på bildene er Kari Hansen og Sarita Winsevik - som vanlig....

September var måneden hvor vi skulle stille på 4 jaktprøver, 3 helger på rad. Det er tøft å gå såpass mye, både for Fie og for meg. I år hadde Fie en skadet forlabb, dvs. en ødelagt klo. Hun måtte bruke sokk på den ene forlabben på alle prøvene for å beskytte nerven og den nye kloa som kommer. Dette preget oss litt på alle prøvene.

Vi begynte med Østfolds dobbeltprøve. I gjennomgangen tenkte jeg mitt - dvs. at dette ville bli tøft for Fie og labben. Det var mange og lange apporter. Vi kom oss gjennom første del av prøven uten noen store problemer, og jeg var kjempefornøyd med Fie. Prøven ble avsluttet med en vannapport tvers over et vann, vi sto oppe på en fjellrabb og Fie måtte omtrent 2 meter rett ned gjennom en smal kanal, opp på et sivbelte og videre over til den andre siden av vannet. Ja, ja tenkte jeg, vi har trent mye på å sende over til den andre siden i det siste så kanskje det går greit. Men, jeg måtte virkelig trykke og til slutt gikk hun over og fant dummien. Jeg var kjempefornøyd - det er omtrent første gangen jeg har fått henne over til den andre siden, hvor jeg har hatt flere hindre først, som vann og siv. Premiemessig lå vi an til en 1. premie fram til vanndirigeringen, der datt vi ned til en 2. premie noe jeg er kjempefornøyd med.

Dag to foregikk på et jorde med 4 stykker på linje og forskjellige oppgaver underveis. Det var flere ordentlig vriene både markeringer og dirigeringer. Den vanskeligste dirigeringen for oss var som vanlig i vann. Først ca. 60 meter over jorde og så over et siv/vannbelte og inn på en øy hvor dummiene lå. Vi fikk inn alle dummiene denne dagen også og endte med en velfortjent 3. premie.

Helgen etter var det Oslo-avdelingen som sto for tur. Prøven gikk her på jordene til Bogstad gård, flott prøveterreng! Vi var 8 stykker på linja og de to ytterste på hver flanke jobbet. Her surret jeg det skikkelig til for Fie - dessverre. Jeg tok feil av hvor en markering lå og dirigerte henne 50 meter i feil retning... at det går an!!! Det gjør det, vi fikk inn alle dummiene på denne prøven også, men min feildirigering kostet oss dyrt - det ble en 3. premie. Kommentaren fra dommerne var; gå hjem og tren på markeringer - ikke bikkja men DU!!!

Siste helgen var i Vestfold. Her ble prøven lagt opp som en Muck Trial - jeg kjente igjen flere av momentene fra IWT. De forskjellige momentene var ikke like for noen av hundene, det var variasjoner for alle sammen, både på markeringer og dirigeringer. Denne dagen var Fie totalt høyrevridd - det var ikke mulig å få henne til venstre i hele tatt. Jeg ble ganske irritert etterhvert - uten at det hjalp noe særlig. Så fasiten her var 2 dummier som ikke kom hjem og premien deretter - nemlig 0premie. Dommerens kommentar her var at jeg hadde en meget mørkeblå hund - den gikk kun til høyre og konsekvent ikke til venstre... Dagen ble ikke noe bedre av at Oslofjordtunnelen var stengt og jeg brukte 2 timer ekstra på en strekke som vanligvis går på 20 minutter...

Så da var årets prøvesesong over for vår del, heldigvis. Jeg er fornøyd med innsatsen vår. Sol har ikke stilt på prøver i høst, kun vært med som selskapshund. Men, stille 3 helger på rad er i meste laget, kanskje jeg endrer litt på det til neste år.

Vanntrenning for begge to

Nå er turboen lagt inn når det gjelder vanntrening, sesongen begynner å nærme seg ferdig. Jeg har latt Fie kun få dummier på andre siden av viker og vann. Nå går hun også ganske rett ut der jeg sender henne, og ikke minst hun har sluttet å tulle med vannliljer og siv, leken er over og hun har forstått at det ligger faktisk en dummy på den andre siden der jeg viser retning til. Jeg er såpass heldig at jeg har mange småvann i nærheten så jeg finner stadig nye varianter av å sende henne over. Hun har også svømt til en odde og gått over den for å svømme videre til andre siden. Jeg er helt sikker på at vi på helgens jaktprøve kommer til å få utsending over vann, så da er det viktig med denne treningen for Fie.

Sol da, hva med hennes vannstyr. Jo, hun har blitt veldig flink - nå går hun og har ingen problemer mer med å sitte igjen på land og se på dummien. Det lengste jeg foreløpig har sendt henne tversover er ca. 20 meter over til den andre siden av en vik og det har fungert veldig bra - både med å kaste dummy over og å være med meg å legge igjen dummy for så å bli sendt over. Det går lettere og lettere for hver dag. Idag har jeg kastet en dobbeltmarkering uti hvor den første landet inni sivet et stykke ut. Hun gikk rett ut og hentet nr. 2 som var synlig. Jeg viste retning til nr. 1 som hun ikke så og hun gikk også denne gangen rett ut i riktig retning og svømte ut til sivet, heldigvis fant hun dummien veldig fort og returnerte til meg. Da hun var ca. 10 meter fra land kastet jeg en forstyrrelse som landet rett foran henne - hun taklet det veldig bra også, og så hentet hun forstyrrelsen til slutt. Kjempebra øvelse og også fine avleveringer.

Alt i alt er jeg kjempefornøyd med de siste 2 ukers utvikling i vannet for begge to, Fie har virkelig skjønt at det er noe på den andre siden og Sol har skjønt at dummiene skal hentes fra vannet og sitte og se på dem.

Mer duejakt

Vi har vært på flere duejakter med vekslende hell, dvs. duene har vært heldige. Dette har vært utrolig gøy og lærerikt for Sol, hun er tent fra før, og når det er ordentlig jakt er hun veldig våken for å si det pent. Hun har ingen problemer med å sitte fullstendig konsentrert om skytter i ett par timer - hver gang han gjorde antydning til at det var fugl i lufta fikk hun giraffhals - den ble lang den.Hun så det var noe på gang når hagla skiftet stilling og skytteren gjorde seg klar til skudd - da var også Sol klar for skudd. Det har ikke blitt så mange duer akkurat, men noen få har egentlig holdt. Jeg tror hun hadde blitt veldig stressa dersom det hadde vært en av de dagene med masse fugl i lufta og mye skudd. En stille og rolig tilnærming til ordentlig jakt er nok veldig bra for oss, da slipper vi stress og det er viktig. Enda er duejakta igang så forhåpentligvis blir det flere turer på oss.

Vanntreninger med Sol

Men, ha det gøy med tennisballer i vann...foto S.Winsevik


Jeg har i sommer opplevd at Sol ikke vil gå i vann. Resultatet av det er ganske mange grå hår for min del etterhvert. Vi har trent både alene og opplevd at Sol ikke vil i vann og sammen med andre. Det er godt å ha noen å trene med som kan komme med forslag til hva som kan være årsaken. Det fikk igang tankene mine, og jeg fant ut at Sol lar seg trykke av andre ved vann, og også Fie.Det er nesten som om Fie sier til Sol at den dummien vil jeg ha, og da sier Sol at det er greit det og hun sitter som en prest, ikke snakk om at hun går i vannet da.

Etter jeg fant ut det har jeg lagt om litt på hvordan jeg trener, Fie blir bundet litt unna og da går Sol mye bedre. Hun er også blitt lei av det samme treningsvannet, jeg lurer på om hun syns det er kjedelig. Når jeg har gått til andre vann har hun ikke hatt problemer med å hente.

Et annet resultat av vann-nekten hennes er at jeg har latt henne knalle og ikke tenkt på avlevering i hele tatt, så da har også det blitt bare surr. Avleveringene tok jeg tak i for noen dager siden og satte hardt mot hardt og det hjalp. Nå avleverer hun 9 av 10 riktig, heldigvis.

Jeg har også fått noen råd om hvordan trene vann, for å variere litt. Det har også fungert veldig bra. Jeg har satt henne igjen på den ene siden av en vik med en dummy synlig bak. Jeg har gått rundt og kallt henne inn over vika, for så å sende tilbake til dummien der hun satt, tror hun syns at det er ganske morsomt. I dag fant jeg en liten dam hvor det bare var 4-5 meter over på det smaleste, og kastet over. Hun kastet seg uti og svømte over uten å betenke seg et øyeblikk. Jeg forflyttet meg bakover og sendte igjen, like bra resultat. Jeg sendte og blåste stopp ved vannkanten, hun stoppet og jeg ga utkommandoen og hun heiv seg uti vannet, svømte over og returnerte til meg - da sto jeg ca. 5 meter fra vannkanten og fikk dummien i hånd før hun ristet seg - Perfekt!! Da ga vi oss.

Fie stakkars, hun får ingenting på vann eller land - hun er forsatt med sokk og jeg er forsiktig med trening nå. Det viktigste er å få henne opp å gå til jaktprøvene vi skal på om noen uker.

Jaktcup post 5

Så er Jaktcupen igang igjen. Denne gangen var oppgaven minne og sidedirigering for Sol og andejakt for Fie.

Sol har tydeligvis bestemt seg for at jaktcup, da er det dagen hun skal bølle og finne på ting. Så også denne gangen - første dummy ble kastet og hentet som den skulle. Så ble det kastet en ny dummy til samme sted, Sol og jeg forflyttet oss ca. 20 meter og ny dummy ble kastet. Vi gikk tilbake til utgangspunktet og jeg satte igjen Sol for så å dirigere henne ut til dummien som gikk først. Neeii, sa Sol jeg henter den sist kastede jeg... Jeg satte Sol tilbake på riktig sted, og gikk unna, nytt sidetegn - og Sol dro rett ut og hentet dummien som hun skulle hentet litt tidligere... men, men, det er godt dette bare er trening og ikke noe alvorlig offisiell konkurranse. Enden på visa var 2 av 20 oppnåelige poeng. Skal det gå noe dårligere nå blir det minuspoeng på neste jaktcup....

For min del er det endel enklere med Fie, hun gjør det hun skal uten alt for mye surr i hvert fall. Øvelsen idag var lagt opp som en andejakt, vi var 3 som sto på linje og gikk på linje mens det kvekket borti sivet. Etter ca. 40 meter stoppet linja og vi bare sto og glodde ut på et vannspeil - mens regnet og vinden pisket rundt ørene på oss, det var skikkelig utrivelig vær. Etter ca. 5 minutter begynte det endelig å skje noe, det ble kastet 3 dummier på land og 3 på vann. Hver av hundene skulle hente 1 på vann og 1 på land. Dummiene som lå på vannet drev fort avgårde og etterhvert var det ikke lett å se hvor de var. Fie skulle gå tilslutt på vann og fikk dummien som hadde drevet helt ut av syne og som langt forholdsvis langt ut. Det ble en del blåsing og dirigering ja, før hun fikk den inn, men - den kom inn.

Så var det landmarkeringene, også denne gangen skulle Fie gå tilslutt. Der hadde hun full oversikt, jeg sendte henne i retning mot dummien, og hun forsvant inn i skogen og borte var hun - jeg blåste innkalling med en annen fløyte og dermed hørte hun heller ikke, det var ikke "hennes" innkalling nei. Plutselig dukker hun opp et stykke ut og traver i rett linje ut fra skogen og bort til dummien og plukker den og kommer inn. Jeg ble himmelfallen - jeg trodde hun var fullstendig på bærtur da hun forsvant inn i skogen, men hun gadd bare ikke gå i alt det våte gresset og vannet når hun kunne være i skogen i stedet.... Ikke dum den dama der nei. Dette var en todelt øvelse og her var det mange poeng vi kunne få - 20 på fot og ro på linja og 20 på markeringene. Fie fikk 19 på fot og 18 på markeringene, dvs. totalt 37 av 40 poeng, slett ikke dårlig siden hun hadde bandasjert fot.

Jeg fant ut på IWT at fløyta jeg bruker ikke bærer langt nok og har kjøpt en field trial fløyte som har en helt annen lyd en den fløyta vi har brukt før, jeg tror det kommer til å ta litt tid å innarbeide den nye fløyta og at Fie skjønner vi har en annen lyd nå enn tidligere.

Fie er uheldig

Fie hadde veldig uflaks, og fikk revet delvis av en klo. Vi dro i hui og hast til dyrlegen og jeg regnet med at kloa måtte trekkes ut, med da lang tid uten aktivitet til kloa gror ut igjen, jeg så for meg at hele jaktprøvesesongen ville bli ødelagt.

Dyrlegen fant ut av nabokloa hennes hadde også blitt revet delvis av - for noen uker siden, og den hadde leget seg selv. Jeg spurte da om det gikk an å redde denne kloa, da ville tiden med bandasjer og styr bli endel kortere. Vi gjør et forsøk sa dyrlegen, og han greide å vippe kloa tilbake over nerven igjen. Vi skulle tilbake på kontroll 2 dager etter, og dersom hun ikke var spesielt øm, eller hadde fått hevelse på tåa ville det etter all sannsynlighet gå bra. På kontrollen var alt som det skulle, og nå bruker vi innesokk og utesokk for å skjerme kloa mot slag og støt. Det fungerer utrolig bra, og nå ca. 1 uke etter ser det ut som det fungerer, heldigvis.

Duejakta er igang

21. august går startskuddet for duejakt, og iår hadde vi avslutning på kurs denne dagen med reell duejakt. Dette var en utrolig flott dag, med mye vær - men dessverre, eller heldigvis dårlig duetrekk. Vi var ute i drøye 9 timer og resultatet ble 12 duer. Sol fikk hentet noen, og dette var gøy! Hun skjønte med en gang hva det dreide seg om, og duene ble avlevert som de skulle.

Nå venter jeg bare på at jordene hvor jeg kan jakte due blir tresket, så skal vi ut igjen ja. Dette var så gøy at det må vi fortsette med.

Jakta er igang

10. august gikk startskuddet for årets bukkejakt. Planen var å være tidlig ute i skogen å sitte på post noen timer. Av forskjellige grunner fikk jeg ikke til dette denne morgenen, men det kommer flere dager.

Og, når jakta er igang er også mulighetene for at noen skadeskyter tilstede. Det var det også denne dagen, utpå kveldingen kom årets første ettersøkstelefon. Det var bare å dra ut og forsøke å finne dyret. Skytteren mente dyret så friskt ut da det løp avgårde, det var ingen skuddtegn på skuddstedet, så da måtte vi bare starte ettersøket. Jeg brukte Fie som er erfaren pga. at det var kveld og begrenset med tid før det ble mørkt.

Vi sporet i godt over en time uten å finne antydning til blod eller noe som skulle tilsi skadeskudd, ikke sårleie og heller ikke hår eller noe annet i sporet. Skytter og jeg kom i felleskap frem til at det nok var et bomskudd. Når man skyter stående uten noen støtte er det lett å nappe idet man trekker av og da går ikke skuddet dit det er ment å gå. Fie jobbet som vanlig sikkert og nøye, hun er en super sporhund ja.

Oppvisning på Elverum også i år

Også i år ble vi spurt om å stille opp på oppvisning av retrieverjakt på de Nordiske Jakt og Fiskedagene på Elverum første helgen i august. Det måtte vi i år også... det er alltid gøy å dra til Elverum og se hva som finnes av utstyr til jakta - og treffe kjentfolk.

Oppvisningen i år var med bare 3 hunder, Fie og Sol samt Jennie søsteren til Sol. Vi lagde et opplegg som passet til hundene og det fungerte veldig bra. Markeringer på land og i vann, over på øya rett utenfor, dirigeringer, nærsøk, lydighet og vi avsluttet med feltsøk hvor publikum skulle telle hvor mange dummier vi fikk inn. Det er morsom å vise hvordan hundene våre kan jobbe og hvor flinke de er. De færreste som ikke driver med dette vet hvordan en retriever skal fungere, og tilskuerne ble veldig imponerte over hundene. Vi hadde 2 oppvisninger og resten av dagen kunne vi gå rundt og se på alt mulig av jakt og fiskeutstyr.

Det ble en lang og hyggelig dag. Dessverre ingen bilder herfra i år heller, selv om det var en fotograf fra Skogbruksmuseet der som tok bilder hele tiden.

Årets happening i jaktretrievernorge....

Gruppa vår på myra


Jennie - Sol's søster var også i Hemsedal, men ikke på gruppa vår

lunsjpausen på fjellturen ble benyttet godt...foto S.Winsevik









Jeg dro rett fra Valdres over til Hemsedal og jaktkurs en hel uke. Avdeling Bergen har i en årrekke arrangert kurs i Hemsedal - der er det noen ihuga ildsjeler det er i hvert fall sikkert. Det er en enorm jobb med logistikken når ca. 60 hunder m/førere og også familier. Takk til disse for flott uke og godt jobba!!

Jeg havnet på kurs hvor grunntreningen var satt i fokus - det trenger vel alle, men det ble kanskje litt kjedelig og enkelt når det varte hele uka. Men, det sosiale rundt kurs det er utrolig bra. hver kveld var det sosial samling i i partyteltet midt i hytteområdet. Der var det folk til de sene nattetimer hver kveld. Onsdagen var fridag og den ble benyttet til en flott fjelltur, vi var 9 tobeinte og 11 firbeinte - dvs. en hel diger gjeng!!

Uka gikk fort og hjemreisekvelden kom raskt denne gangen også. Jeg var i HEmsedal for noen år siden og det var like trivelig nå som den gang. De flesste bildene er fra denne turen.

Årets fjellferie

Rett etter IWT gikk turen nordover til hytta i Valdres. Tanken var å få noen dager med fjelltrening for Fie og Sol. Det gikk ikke helt etter planen; Sol var halt samme dag som vi dro og måtte gå med sokk hele ferien. Det begrenset treningene også - men det ble en super trening med linjetag tilbake til et område jeg la ut som hundene så, så gikk vi litt lengre unna for hver gang, 50 meter, 100 meter og drøyt 150 meter tilbake til dummiene. Jeg la dummiene ved en varde for å ha et referansepunkt for Fie og Sol. Det er ikke lett å løpe fort med sokk - den har en tendens til å falle av. Det fungerte på fjellunderlag men ikke i myr, da datt den av med engang.

Resten av ferien gikk med til å gå noen fine fjellturer, det er deilig det også. For øvrig forteller bildene om flott ferie.