Påkjørsel, med ettersøk i 2 akter....

Denne uka har det vært litt å gjøre, 2 påkjørsler og 1 halt dyr i en hage. I går kveld ca. 23.45 ringte politivakta meg - påkjørt rådyr ved Sunaas. Det var bare å komme seg ut av sofakroken og finne frem lykt, våpen riktige klær og støvler, samt ikke glemme Fie og Sol. Bilføreren ventet heldigvis til jeg kom, da fikk jeg påvist hvor dyret gikk ned i grøfta og la seg.

Etter å ha tenkt meg om i 3 sekunder bestemte jeg meg for å bruke Sol i dette ettersøket, skal hun få noen som helst erfaring i praktiske ettersøk må hun få sjansen når den er tilstede. Jeg anså muligheten for stor for at vi skulle kunne klare å finne dyret - optimist jeg?? Det er ikke lett å gå ettersøk i mørket - jeg har med hagle, lykt og en veldig tent Sol.

Sol hadde ingen problemer med å finne sporstarten på veien, så bar det rett ned i grøfta og videre inn i skogen. Det er temmelig vrient å gå i mørket, dessverre går ikke rådyr der det er enklest for oss 2-beinte å komme frem. Sol var flink, hun taklet veldig bra at jeg stoppet henne og måtte gå litt hit og dit for å klare å komme frem selv. Hun hadde fullstendig oversikten over sporet hele tiden - ikke så rart da - det var tidvis mye blod, tydelig dyret hadde stoppet og blødd, for så gå gå videre med bloddrypp. Etter en stund, hvor vi hadde gått litt gjennom våtområde, storskog, krattskog og steinur, et lite stykke langs hovedveien og langs en sti endte vi oppe på en kolle, og innunder en eierbusk og i et tornekratt fikk Sol fysisk kontakt med rådyret. Rådyret "spratt" ut og delvis ramla nedfor skrent/steinur, hvor både jeg og Sol hørte det var nedenfor oss i krattskogen, da hadde jeg problemer med å holde henne igjen - og samtidig komme helskinnet ned derfra selv. Jeg vurderte da situasjonen dithen at nå gir vi oss for ikveld, vi hadde fulgt på dyret i godt over en time og støkket det tilslutt. Jeg ville gi det ro over natta og forsøke videre i dag tidlig, dessuten var det blitt skikkelig seint, vi var hjemme ca. 01.45. Det er vanskelig å komme på skuddhold i mørket og se dyret da.

I dag morges var det bare å stå opp litt tidlig, såpass langt nord på Nesodden er det tett befolket og en søndag formiddag er turdag for mange. Jeg fant ut at det tryggeste i dag var å bruke Fie. Hun er erfaren og gir ikke opp selv om det er vanskelig. Og det var det; vi brukte over 1 1/2 time på å rydde opp i sporet og finne utgangen fra støkkstedet. Problemet var at sporet Sol fulgte var 10 meter nedenfor der Sol støkket dyret. Når så vi tobeinte begynner å bry oss med sporet har det lett for å gå litt i ball. Jeg tenkte som så at vi hadde jo søkt over området mange ganger og ikke funnet noe, så var det et naturlig trekk hvor jeg trodde dyret kanskje hadde gått ut - og Fie fant sporet, heldigvis, vi fulgte det en stund omvendt av hva Sol hadde gått, det var endel blod så jeg var sikker på vi var på rett vei. Tilslutt endte vi på sporstarten og påkjørselstedet.... så mye for min innblanding.

Da var det bare å gå tilbake til støkkstedet å begynne på nytt, og nå begynte det å bli rimelig overtråkket rundt der. Jeg fant endel hår på en skarp stein, der hadde dyret skrubbet seg opp på vei ut og vekk fra Sol og meg. Vi gikk ned pånytt, det måtte jo være blod ett eller annet sted som vi ikke hadde funnet, endelig markerte Fie blod utenfor området der dyret gikk inatt. Da var det bare å følge på, sporet gikk ut i et lite steinbrudd - der fikk jeg bekreftet at vi var på rett vei - sportrykkket viste at dyret spriket på den ene kloven. Nå var det en enkel match for Fie, vi gikk inn i skogen og plutselig stoppet hun opp og bare stirret innover, jeg stirret lenge jeg også uten å se noe. I mellomtiden kom det en mann med rottweiler som lurte på om han kunne gå forbi bak oss, det var en sti der, det var jo greit for meg det. Vi fortsatte og kom ut på en lysning i skogen - og endelig, 50 meter unna på vei inn i storskogen så jeg dyret, det hadde det ikke godt. Det gikk sakte og haltet kraftig på det ene bakbeinet. Jeg var på skuddhold for rifla - men var ikke fornøyd med skuddfeltet, det var ikke reint. Heldigvis for det, rett bak rådyret gikk det en stor sti hvor det passerte 2 mennesker 2 minutter etter jeg hadde kontakt med dyret der.

Fie og jeg gitt litt videre, jeg hadde nå synskontakt med dyret - jeg tenkte jeg skulle komme opp bak det og gikk rundt, fikk satt fra meg Fie, til hennes store fortvilelse, og gikk frempå for å se etter dyret. Jeg kunne ikke se noenting jeg, så det var bare å tusle tilbake til Fie å hente henne - hun visste jo akkurat hvor dyret hadde gått. Hun sporet 60-70 meter videre og inn i et kjerr med brunt ormegress - der hadde dyret lagt seg ned, da var det bare for meg å sige ned i knestående å avlive dyret - det lå kun 5 meter unna oss, så jeg kunne ikke røre meg en meter til. Fie satt da ved siden av meg - hun er i hvert fall ikke skuddredd - det drønnet godt. Den gleden Fie viser når hun da får løpe frem til dyret er verdt all letingen og slitet som dette er. Vi holdt på i over 3 timer før vi fikk tatt dyret.

Vel hjemme igjen var det å slippe ut Sol så hun kunne sjekke ut dyret også, jeg håper at hun husket lukta fra i natt. Begge to var veldig behjelpelige da jeg slaktet dyret. Skaden det hadde var stor, det ene bakbeinet var knekt tvers av og beinpipa stakk ut og det andre bakbeinet hadde knekt av deler av kloven så nerven der lå åpen, det må ha vært veldig vondt å gå for dyret.

Jeg er kjempefornøyd med at Sol allerede har vært på sitt første reelle ettersøk, det var jo vellykket i den forstand at vi hadde nærkontakt med dyret, selv om vi ikke fant det dødt eller fikk avlivet det der og da. Sol er god på ettersøk hun også, hun hadde full oversikt hele tiden - så med mer erfaring blir nok hun like god som Fie.