Mer ettersøk

Vi er visst inne i en ettersøksperiode - den siste uka har jeg gått 4 ettersøk med Fie og 1 med Sol. Mandag var ikke noe unntak.

Mandag var også starten på årets elgjakt. Mette med Mio og jeg hadde avtalt en treningsøkt på formiddagen. Denne økta kombinerte vi med en tur i skogen, vi fikk gått gjennom nærsøk, feltsøk noen lange markeringer og tilslutt lange utsendinger på jordet i nærheten. Alt i alt en vellykket økt for oss begge og alle tre hundene. Vi har som vane og ta en kaffekopp og mat etter endt økt, det måtte vi denne gangen også. Da kom selvfølgelig telefonen om skadeskutt elg.

Jeg har egentlig ikke avtale med dette elglaget fordi det har fått godkjent sin egen elghund som ettersøkshund. Den siste elgen i et følge på 5 elger var blitt påskutt - og skytter så elgen sank litt sammen og tro ned litt tungt på det ene forbeinet. Elghunden fulgte sporet ca. 200 meter, hundeføreren meldte om lite blod i sporet, han hadde kun sett blod et sted hvor elgen hadde lagt seg ned. Etter denne plassen fant han ikke blod. Det var også da han ble usikker på egen hund, og i pausen jaktlaget da tok for at elgen skulle få roet seg ble de enige om at det trengtes en erfaren hund - da var Fie et naturlig valg for dem.

Jeg satte Fie på sporet og hun hadde ingen problemer med å følge det. Det gikk stødig fremover, jeg så også at elgen hadde tatt pauser - da var det endel blod. Resten av sporet hadde også bloddrypp veldig jevnt hele tiden. Jeg så blod fra vi startet sporet. Ulempen med reelle spor er at Fie henger rimelig hardt i selen, og selvfølgelig da er det også tungt for meg å holde igjen, men det går bra det også. Når det er skadeskudd har ikke jeg våpen, da er det med en skytter, så jeg har det mye lettere enn ved påkjørsler. Sporet gikk ut på et jorde, hvor Fie ble stående å stirre inn på et punkt i jordekanten. Jeg sendte skytter inn der for å sjekke om han så elgen, men det var ingen elg der. Sporet gikk dit allikevel, rett innenfor skogkanten fant jeg blod så vi var på rett spor, skytter tvilte da han mente dette ikke var normal oppførsel for elgen, men han tenkte på frisk elg, ikke skadeskutt. Etter en stund tok vi en pause, da var Fie heit, og ville ikke ha pause. Resten av jaktlaget ble omrokkert mens vi ventet og da siste skytter hadde kommet til sin post begynte vi på sporet igjen. Vi mente vi hadde hørt elgen 40-50 meter unna mens vi hadde pausen. Vi begynte sporingen igjen og fant store levrete blodklumper i den retningen vi mente vi hadde hørt elgen, så det stemte. Vi gikk ikke mange minuttene før det smalt. Da var lettelsen stor både hos meg og hele jaktlaget. Dette var en 2 1/2 årig elgokse som hadde fått skudde i skulderplata og dermed også satt forbeinet veldig ut av spill, det hang vel egentlig og slang - vi så det på sporet også, det sprikte veldig i klovtrykket.

Hele ettersøket tok ca. 2 timer, så det var ikke så veldig langt i tid. Strekka vi gikk var nok noen kilometre, men det er vanskelig å si vi visste vel egentlig ikke helt hvor vi var tilslutt fordi sporet gikk jo ikke rett - det var i sikksakk og runder. Dette sporet var det såpass mye blod i at Sol også hadde fikset det - tror jeg temmelig sikkert.

Det er veldig moro å gå ettersøk, jeg ser jo også da selvfølgelig at det er det vi virkelig syns er gøy både Fie og jeg. Jakttrening og prøver er moro det også, men det er nok ettersøk som virkelig gjelder for oss. Det er da vi gir alt begge to - det er også da vi virkelig samarbeider og jeg føler at vi har det aller best. Men det er også veldig krevende å gå ettersøk, i hvert fall når en går sånn som jeg har gått den siste uka - bare lørdag, søndag og mandag har jeg gått til sammen 6 1/2 time ettersøk. Dette krever god kondisjon både fysisk og psykisk hos hunden og hos meg. Dyra går jo aldri der det er enklest for oss mennesker å gå, selv elgen går i ugjennomtrengelig skog. Jeg vet jo heller aldri når jeg må ut på ettersøk, det er også spennende, jeg kan ikke legge opp dagen og treninger etter det, når jeg ikke vet.